Nå taper vi så mye at jeg sover godt igjen
Å være Liverpool-supporter de siste sesongene har vært helt fantastisk. Men det har også vært veldig slitsomt. For det har ikke vært rom for å tape én eneste kamp.
Kun seier har vært godt nok for å henge med i toppen. Og dette har etter hvert tatt fra meg noen netter med søvn.
Forrige helg røk siste håp om seriegull. Etter 1-4 mot City, et lag som ser ustoppelige ut, finnes det vel knapt nok en rød supporter igjen som oppriktig tror vi vinner denne sesongen. Men etter å ha fått pryl av de lyseblå fra Manchester sov jeg faktisk bedre enn på lenge.
Da jeg begynte å holde med Liverpool i 1990, så var det ved en ren tilfeldighet. En gutt jeg så opp til i klassen over meg, spurte en dag på vei hjem fra skolen hvilket lag jeg holdt med i England. Jeg hadde vel ikke ofret den engelske fotballen noen større oppmerksomhet, så jeg valgte bare enkleste vei ut av spørsmålet, og svarte det samme laget som sto på jakka hans.
Liverpool FC.
Denne lille hendelsen på skoleveien fikk noen konsekvenser for meg selv. For nå hadde jeg avlagt en ed. Jeg hadde tatt mitt valg, og forsto straks at jeg måtte stå for det. I tykt og i tynt.
En kunne vel knapt nok funnet et mer ulykkelig tidspunkt for å velge seg Liverpool enn skiftet mellom 80- og 90-tallet. I alle fall hvis man vil måle lykke ut fra trofeer og sportslig suksess.
Da Liverpool tok sitt 18. seriegull våren 1990, så var det noe jeg fikk med meg på en plakat på et gutterom flere måneder etter det skjedde. Såpass fjern var den engelske fotballen for meg den gangen. Hadde det skjedd bare et år eller to senere, ville jeg sannsynligvis feiret vilt og heftig sammen med andre Liverpool-supportere i hjembygda mi (og de var det tross alt ganske mange av, viste det seg). Men så heldig med timingen var jeg altså ikke.
For etter triumfen i 1990 ble det magre år. Jeg fikk riktignok oppleve noen trofeer i FA- og Ligacup, UEFA-cupen mot Dan Eggen og Alavés, og selvfølgelig den vanvittige kvelden i Istanbul i 2005. Men alle disse pokalene føltes mer på tross av alt enn på grunn av alt.
Som Liverpool-supporter ble jeg vant til å ikke vinne.
Jeg ble en av dem som sa neste år.
Så snudde alt
Men så kom Klopp. Og forvandlingen startet allerede med den første pressekonferansen i oktober 2015, du vet den med The Normal One. For da Jürgen Klopp så meg rett inn i øynene og sa at jeg skulle slutte å være en doubter og heller bli en believer, så ble jeg faktisk det. Jeg fikk trua sånn på ordentlig. Og det var jo uvant for en Liverpool-supporter. Vi kunne vel kanskje ha trua i en enkeltkamp eller to, men jeg kan ikke huske å ha startet en sesong med en helt oppriktig tro på at det skulle bli gull til slutt. Ikke før Klopp.
Men med Klopp kom også dette fenomenet jeg nevnte innledningsvis. Søvnløse netter.
Jeg hadde riktignok et par søvnløse netter i 13/14-sesongen også. Først etter at Gerrard skled mot Chelsea, deretter i den påfølgende kampen mot Crystal Palace. Den kveldskampen som på ufattelig vis endte 3-3 og gjorde slutt på drømmen om det 19. seriegullet. Jeg ble liggende og stirre i taket den natta.
Men med Klopp kom disse nettene tettere. Det sto noe på spill så mye oftere enn før. Det var deilig og slitsomt på samme tid.
For når det ikke er nok med 97 poeng for å vinne ligaen, så er det ikke mange poengtap du tåler. Da blir jo hver kamp plutselig forferdelig viktig. Og konsekvensene like så. Skal det ikke gå i år, heller? Blir det neste år nok en gang?
Men i fjor holdt det så til de grader. Det ble riktignok noen våkne timer etter en uavgjort mot United, en halv natt etter et stygt tap mot Watford og litt søvnløs grubling etter en U på Goodison, men forspranget vårt var hele veien så stort at det aldri føltes helt reelt at gullet skulle glippe.
Og det 19. ligagullet – mitt første – ble omsider en realitet.
Forventningene til årets sesong var dermed skyhøye. Endelig skulle de 20 titlene til United utlignes. Kanskje kombinert med en triumf i CL eller hjemlige cuper. 30 års venting var omsider over, og skuldrene var lavere for alle med et hjerte til Liverpool Football Club. Et veldig godt lag skulle nå bare bli enda bedre.
Men i stedet for flyt og fremgang, ble det søvnløse netter. Og nå mange flere enn hva jeg var vant til. For nå kom de etter kamp mot Aston Villa. Og etter oppgjør mot Everton og City. Ja, til og med etter Brighton. Herregud, Brighton, liksom? Og etter bunnlag som Fulham, WBA og Newcastle.
Etter hver eneste av disse kampene ble jeg liggende og gruble på om det var dette, akkurat dette, poengtapet vi ville se tilbake på som øyeblikket der den 20. ligatittelen glapp. Og det bare fortsatte. Southampton. Burnley. Og Brighton igjen! Det var ikke til å holde ut.
1-4 mot City var beinhardt, men også en slags befrielse for min egen del. Det var det definitive nådestøtet for gullsjansene 20/21. For det blir ikke Liverpool som vinner denne sesongen, så enkelt er det. Det er trist, men også fullt forståelig. Disse spillerne vi ser flere ganger i uka har tatt ut absolutt alt i to-tre år uten stopp – og nå er det slutt. I alle fall for en stund. De trenger tid til å finne igjen seg selv etter helt ekstraordinære prestasjoner.
Og dermed er heller ikke hver kamp lenger et spørsmål om liv eller død, slik jeg har gjort dem til å være de siste sesongene. Nå skal vi i stedet for gull kjempe om en plass blant de fire beste, og da tåler vi noen tap her og der – uten at jeg trenger å miste nattesøvnen av den grunn. Og det er kanskje en pause jeg har vel så godt av som spillerne. For det slutter jo ikke her. Vi skal bare et øyeblikk tilbake dit jeg har vært vant til å være i mine 30 år som Liverpool-supporter:
Til neste år.
Epilog:
Liverpool har nettopp tapt 1-3 mot Leicester i en kamp som lignet de fleste andre kamper denne sesongen. Mest ball, flest sjanser, uheldig med VAR og marginer imot, men likevel skal jeg sove godt i natt.
For neste år ...