En nordmanns opplevelse på Stade de France:Fra himmel til helvete!
Det begynte så bra. Billetten ble hentet på et "ticket collection point" på formiddagen lørdag. Alt arrangert og gjort klart av utsendinger fra Anfield og LFC.
Utrolig hyggelig sted med enda hyggeligere verter. Ble bedt om å passe på billetten og kikke etter "mistenksomme" folk på vei til Stade de France. Ble plukket opp av en hyggelig taxisjåfør som fortalte meg at dette kunne bli en kveld med mye bråk hvor politiet var satt i høyeste beredskap. Ryktene gikk allerede da...
Utenfor stadionområdet, før det ble åpnet opp kl.18.00 i nest innerste sirkel rundt banen, var det gemyttlig og rolig. Liverpool og Real Madrid-fans som koste seg sammen i sola. Fans av to lag fra mange land som virkelig gledet seg til denne store kvelden. Det ble åpnet opp og det ble klart for å komme inn i det nest innerste. Jeg reagerte på at det bare var "ungdommer" som var vakter der jeg gikk inn. Billetten ble sjekket og funnet i orden, så jeg tenkte ikke mer på dette der og da.
Rundt banen var stemningen enda bedre. Som seg hør og bør var det mest liv i Liverpool sonen, selv om sang og dans runget over hele området. Dette skulle bli stort. Virkelig stort!
UTENFOR STADION: Reddet av en mexicaner som ville inn tidlig.
Jeg traff en kar fra Mexico som hadde med seg datteren sin. Hun ville tidlig inn, og det ble faktisk "redningen" min! Jeg fant inngang Z , hvor alt gikk smertefritt med hyggelige vakter. Billett ble sjekket, og en liten kroppsvisitasjon ble gjort. Kjøpte meg litt mat og drikke, fant plassen min og kom i prat med en gjeng fra Liverpool som hadde seter rundt meg. Vi reagerte på at det kom så få folk!
Møtt av et uhyggelig syn
Dette endte opp med at jeg gikk ut på baksiden. Synet som møtte meg der var uhyggelig. Tusenvis av mennesker sto bak porter som var stengt. Vaktmannskapene var paniske og skrekkslagne. Etter hvert begynte unge, franske gutter (les pøbler) å klatre over gjerdene med politi og vakter i hælene. Folk skrek. Barn og voksne gråt. Hundrevis av fortvilte mennesker. Barn ble løftet av voksne. Køene vokste og enda mer politi kom til. Politi med våpen, køller og skjold. Pepperspray ble brukt gjennom gjerdet mot massene utenfor. Etter hvert også tåregass.
Jeg fant etter hvert plassen min igjen og fikk med meg åpningsseremonien. Enda med masse tomme plasser rundt meg. Når kampen blåses i gang kommer flere og flere inn. Snakker med et par stykker som aldri trengte å vise billetten en gang! Kunne se på folk at de var skrekkslagne. Stemningen var spesiell. Rar.
GLISSENT: På grunn av stengte innganger tok det lang tid før folk klarte å ta seg inn på stadion.
Vi sang. Jublet. Skrek og hoiet. Men denne rare stemningen for hva som skulle skje etter kamp la en demper på gleden. I tillegg til det kjipe resultatet selvfølgelig.
Med følelsen av at det kunne bli verre etter kampen gikk jeg ut med en gang dommeren blåste av. Det var helt vilt utenfor! Politi og tåregass i skjønn forening. Det sved i øyne og hals mens jeg gikk sammen med hundrevis av andre mot jernbanestasjonen. Hadde ikke peiling på om det gikk tog! Lite eller ingen tog hadde gått tidligere på dagen grunnet streik. Streik er forresten noe de kan disse franskmennene.
Vi ble sluset av politiet. Møtte gale ungdommer som ranet folk og rispet folk med kniv. Den lille tryggheten jeg følte på at vi var så mange. Litt som en dyreflokk der noen blir tatt mens de fleste kommer helskinnet fra det. Jeg følte på mange måter det franske politiet behandlet oss nettopp som dyr.
Jeg fant et tog tilbake til flyplassen, traff igjen noen hyggelige men skrekkslagne engelskmenn, og fikk slengt meg i en taxi til hotellet. Andre jeg pratet med "dagen derpå" hadde gått i timesvis i Paris for å komme tilbake til hotellet. Jeg har aldri følt meg så glad noen gang for å krype trygt under dyna og fortelle de hjemme at alt var bra.
En gedigen nedtur
Dette ble en gedigen nedtur. Jeg har valgt å ikke skrive noe om kampen, da alt dette andre la en demper på det som var årsaken til at jeg reiste til Paris. Jeg skulle ikke se skrekkslagne mennesker i en atmosfære som lignet oppgjør i fotballen for mange tiår siden. Jeg skulle ikke oppleve en krigssone med geværer, kniver, tåregass, pepperspray og lommetyver. Før jeg reiste så jeg den engelske serien "Anne" som mistet sin sønn på Hillsborough og hennes kamp for rettferdighet. Når jeg leser hva franske myndigheter sier i dag blir jeg rett og slett kvalm! Dette var IKKE Liverpool supporterens skyld! Hva jeg kunne se oppførte de seg veldig fint. Ellers tør jeg ikke tenke på hvordan dette hadde gått hvis vi hadde vunnet finalen og alle skulle ut samtidig etter kamp. Det kunne blitt virkelig ille!
Men det er kanskje noe i forholdet mellom franskmenn og engelskmenn? Hadde dette skjedd hvis finalen ble arrangert i for eksempel Tyskland? Eller et annet land for den saks skyld? Han jeg satt (sto) ved siden av på stadion hadde vært på fire finaler. Dette var 100 ganger verre en Athen sa han. Det sier sitt......
For min del blir det lenge til jeg besøker Frankrike igjen. Både med og uten fotball.
YNWA