Det vil komme en fortsettelse og en glad hverdag – også for Liverpool FC
For denne generasjonen har det aldri vært vanskeligere å spå om fremtiden enn nå, det gjelder også fotballsupportere.
Jeg har fortsatt mer tro på at fotballmyndighetene i England fastholder på sin innstilling om at det er viktigere å avslutte sesongen 2019/20 som er trekvart ferdig, enn å begynne 2020/21 hvor ingen lag har spilt en eneste kamp og alle i praksis starter på null når den starten en gang tar til.
For meg vil det være det mest rettferdige, og jeg har ingen blygsel med å si det selv om jeg vet at ingen har mer å tjene på det enn mitt lag Liverpool, suverent øverst på tabellen i Premier League.
Jeg skammer meg heller ikke å prate om det, selv om det er noe langt viktigere som opptar verden generelt om dagen. Vi har alle våre måter å komme gjennom dagene på, og alle våre oppgaver og liv å leve.
Problemer bak lukkede dører
Om en uke skal klubbene i Premier League igjen møtes. Utsettelser vil igjen være på agendaen. Alt ligaspill er suspendert fram til 30. april, men ingen tror at det vil være mulig å begynne å spille igjen da.
Da var det mer interessant å lese om en «arbeidsplan» hvor en ser for seg å spille et tett kamp-program i seks uker for å få fullført en ligasesong som mangler ni runder, og hvor dette gjøres i juni/juli.
Sannsynligvis bak lukkede dører. Personlig vil jeg ikke ha noen problemer med å tilbringe sommerkveldene foran skjermen for å se Liverpool avgjøre sitt fortjente ligamesterskap, men jeg lukter praktiske problemer. Å nærmest isolere en gruppe mennesker til å utøve idrett når ingen andre gjør det, med nærkontakt, og hvor en i tillegg må forvente at fans vil søke seg sammen for å oppleve store øyeblikk. Det vil kreve mye for å få det til å fungere, over flere uker.
Samtidig grøsser jeg over andre forslag hvor en mener sesongen skal annulleres, og med ulike løsninger om kåring eller ikke kåring av vinnere, hvem som skal rykke ned og opp, eller ikke rykke ned og bare opp. Det vil uansett bli feil.
Kamp og egeninteresser
Det kommer sikkert fram en ny dato, eller datoer, på det omtalte møtet som skal holdes 3. april. Det kan være en rettesnor for hva klubbene skal gjøre de nærmeste dagene, men det virker også litt meningsløst.
Koronaviset vil når alt kommer til alt bestemme agendaen og datoen her, selv om det er flere aktører som med mer eller mindre velfunderende og respektfullt gir lyd for sine meninger. Det viser en rekke forskjellige ståsteder, hvor egen vinning og egoisme kommer langt høyere på lista enn integritet og rettferdighet.
Enten en liker det eller ikke er profesjonell fotball en forretning, hvor det ikke minst gjelder å overleve økonomisk. Eller kanskje mer presist at en er avhengig av inntekter for å fungere best mulig. Det begynner å komme veldig tydelig fram i den kampen som nok kan utspille seg utover sommeren, spesielt hvis dette blir langvarig.
De klubbene som risikerer å tape 150-200 millioner pund på et nedrykk gidder tydeligvis ikke å bry seg med å skjule at de helst ser at sesongen 2019/20 blåses av umiddelbart. Det er andre som trolig støtter en fullføring først og fremst fordi TV-pengene en taper ved en annullering er for betydelige til å gi fra seg. Slik er verden, ikke alltid like velduftende.
En dag kommer friheten
Jeg tok meg i å tenke på 2.verdenskrig og fotball her om dagen. Før min tid, men jeg har lest historien. Om da 1939/40 sesongen ble annullert, men det var i september og ikke i mars.
Den neste offisielle sesongen var ikke før 1946/47 igjen, med Liverpool som vinner og folk som Billy Liddell og Bob Paisley på laget. Liddell var da 25 år og den senere manageren Paisley 28 år når mesterskapet ble sikret. En kan bare tenke på hvor mye krigen ødela for deres karriere. Bill Shankly, velkjent i historien på Anfield, vant cupfinale med Preston i 1938 og spilte fem landskamper for Skottland i 1938/39, og var 34 år da den første sesongen ble ferdigspilt.
Det skal likevel ha vært dager hvor folk gikk mann (og kvinne) av huse for å se fotball og igjen kunne heie på sine helter, når friheten var sikret. Slik føles det at det vil bli nå også. Når en endelig uten engstelse kan se på en fotballkamp live igjen.
Før det vil det være noen tunge tak, og noen tunge avgjørelser. Jeg står på det jeg først sa, at jeg fortsatt har mest tro på at Liverpool får sitt ligagull og på den måten det helst bør skje – ved å fullføre Premier League 2019/20.
Sikker er det umulig å være, det er folks liv og helse som til sjuende og sist vil ha det avgjørende ordet i så måte.
Ta vare på hverandre.