Liverpools supportere viste nok en gang hvorfor de er blant de beste
På lørdag viste the Kop hvorfor de er de beste da Gerrard-sangen ble druknet i et «Liverpool»-hav.
Det var knyttet stor spenning til lørdagens møte med Aston Villa. Liverpool måtte vinne for å holde følge med de to andre tittelkandidatene. Samtidig var de fleste redd for at det skulle være en levende Liverpool-legende som skulle knabbe poeng som kan være helt avgjørende når man teller opp i mai.
I 90 minutter på lørdag var Steven Gerrard fienden – og noen supportere på the Kop fikk en leksjon fra resten av tribunen.
Syng om eget lag
Stemningen på tribunene under kampen var god, spesielt for å være mot et lag som ikke er en direkte rival, med avspark på det ikke alltid ideelle klokken 15.
Det var et ekstra element inne i bildet med tanke på hvem som sto på Villas sidelinje, men det var likevel imponerende bra trøkk fra tribunene – etterhvert godt hjulpet av supporternes frustrasjon mot mannen med fløyta.
Da Gerrard kom ut av tunnelen fikk han stor applaus fra hele stadion, men så vendte supporterne fokus mot eget lag. Som seg hør og bør.
Likevel var det noen som ikke klarte å dy seg. Fra det ene hjørnet på the Kop begynte sangen til Gerrard, en gang i starten av andre omgang. Men Steve Gerrard Gerrard ble kjapt druknet og kamuflert av resten av tribunen.
Liiiiverpool – Liiiiverpool lød det unisont fra 304, 305, 306, og spredte seg som en bølge med omikron nedover tribunen. Gerrard skulle selvsagt få navnet sitt sunget, men ikke i løpet av de 90 minuttene hvor han var fienden. Da dommer blåste i fløyta, kampen var over, og managerne gikk ut på banen for å takke sine spillere og motspillere for kampen, DA kunne Gerrards navn runge over stadion.
Det var ikke første gang the Kops trofaste ga beskjed om rett og gal tribunekultur på Anfield.
Ingen «Ole’s at the wheel»
Liverpool vant 5-0 på Old Trafford. Klart man skulle gosse seg, klart man skulle vri kniven rundt i såret til erkerivalen, drysse litt salt, håne. Klart Solskjær skulle latterliggjøres enda mer, som om den totale ydmykelsen på gressmatta ikke var nok. I første kamp etter seieren, en sen onsdagskveld i Preston, gikk «Ole’s at the wheel» på repeat fra borteseksjonen. Storseieren var fortsatt friskt i minnet. Men da Liverpool spilte sin neste hjemmekamp var sangen allerede foreldet.
Liverpools neste hjemmekamp var mot Brighton. Hvorfor i alle dager skal man synge om Manchester United-manageren når Liverpool spiller mot Brighton?
Det var noen som prøvde. Det var ganske mange som prøvde, faktisk, ved flere anledninger spredte «Ole’s at the wheel» seg til store deler av stadion, men det samme skjedde hver gang. Sangen ble nesten umiddelbart overdøvet av de samme ropene.
Liiiverpool – Liiiverpool.
For på hvilken måte hjelper en sang om Ole Gunnar Solskjær, de elleve spillerne på banen som kjemper om tre poeng mot Brighton? Minimalt, hvis noe.
Liiiverpool – Liiiverpool.
Derfor er Liverpool best
Fokuset på eget lag gjør at Liverpools supportere er noen av de beste i Premier League. Det skal helst en stygg takling, dårlig dommeravgjørelse eller et innhopp fra en tidligere Everton- eller United-spiller til for at the Kop skal synge om motstanderen eller bortesupporterne. Det virker ikke å være tilfellet i andre lag.
Hvor mange ganger har man ikke sittet og sett på en ligakamp hvor Liverpool ikke er involvert, og så hørt supporterne på stadion synge om Steven Gerrard? For en ubrukelig måte å støtte eget lag på. De eneste som var unnskyldt å synge den sangen var Chelsea-supportere og Manchester City-supportere som ble direkte påvirket av Gerrards kjipe fall i kampen mot Chelsea i 2014. Hvorfor United-supportere ofte sang den er for meg helt uforståelig – takket være Gerrards uhell vant Uniteds byrival ligagullet.
Og hvor mange ganger har ikke borteseksjonen på Anfield vendt all fokus mot hjemmeseksjonen. De samme uoriginale Soccer AM-sangene om igjen og om igjen som en brent CD fra 2000 i CD-spilleren i bilen som hopper fem sekunder tilbake for hver fartsdump. «This is a library», «where’s your famous atmosphere» vendt mot familier på Main Stand og Annie Road.
Så spyr de ut edder og galle om fattigdom i Liverpool, samtidig som de støtter sin lokale foodbank. Ironien ligger der, tjukk og åpenbar. Takk for den, Wolves-supportere, tenker nok Conor Coady. Takk for den, Leeds-supportere, tenker kanskje Joe Gelhardt. Takk, West Ham-fans, mumler Aaron Cresswell.