Meningsløst mas om hjemmestatistikk
Det er snart et år siden sist Liverpool spilte en kamp på hjemmebane.
Noe av det mest frustrerende med å se Liverpool-kamp for tiden, og å lese og høre det som blir skrevet og sagt rundt kampen, er det uendelige maset om hjemmeform, hjemmestatistikk og det knuste fortet som er Anfield. Liverpool har ikke vunnet på Anfield i 2021. Fire strake hjemmetap. Ikke scoret spillemål på uendelig antall minutter. Verste hjemmeform på hundre år. Bla, bla, bla. Oppsiktsvekkende? Ja. Men det burde ikke være tema.
Det nærmer seg nemlig et år siden sist Liverpool spilte en ordentlig hjemmekamp. Og det var en skikkelig hjemmekamp også. Det var fulle tribuner og et heltent lag som kjørte over Atletico Madrid og var uheldige som ikke tok seg videre i Champions League. Selv om det ble tap, det første på Anfield på lang tid, var det Anfield på sitt beste. Siden har ikke Liverpool spilt en hjemmekamp. Bare på papiret.
For i pandemitider spilles fotball utelukkende på nøytral grunn.
Derfor var det med rette vi i høst jublet da Liverpool fortsatte den utrolige ubeseirede kamprekken på hjemmebane, og etter hvert overtok den gamle klubbrekorden fra 80-tallet. Det var jo enda mer imponerende at de fortsatte rekken selv uten publikum. At verken Crystal Palace, Aston Villa, Burnley (på første forsøk), Chelsea, Leeds, Arsenal, Sheffield United, West Ham eller Leicester klarte å vinne selv da Anfield var tomt. Og da det var 2000 tilskuere ble rekken forlenget med kamper mot Wolves, Tottenham og West Bromwich. De siste til å prøve uten å lykkes var Manchester United. Så har det gått trått siden.
Føles tommere enn noen gang
Men en rekke på 13 kamper uten tap foran et folketomt Anfield er faktisk riktig så imponerende. Tenk så tomt det må føles for spillerne, når man vet hva de er vant til. Enda tommere må det føles etter å ha fått den lille smakebiten med 2000 tilskuere i desember. Og tenk som de kunne behøve publikums hjelp nå. Mer enn noen gang. Men Anfield føles bare tommere enn noen gang.
Derfor har ikke bortelaget noen ulempe når de kommer på besøk. Og derfor bør man ta hjemmeform, og i og for seg borteform, med en ekstremt liten klype salt denne sesongen. Eller skal vi begynne å telle publikumssnittet også?
Vi kan anerkjenne Evertons første seier på Anfield på over tjue år, men det var ikke en så stor sensasjon at krigsoverskriftene må tas i bruk. To lag som lå likt på tabellen møttes for å spille fotballkamp i hjembyen. Ingen hadde hjemmebanefordel. Det hørtes i hvert fall ikke sånn ut. Det ene laget blottet for selvtillit (og midtstoppere). Det andre utnyttet svakhetene, forsvarte seg godt og vant.
I stedet for hjemmeform og borteform kan vi heller snakke om form, som er mer interessant. Heller ikke det er noe gøy for tiden, men der ser vi i det minste at det ikke er Anfield som er problemet for Liverpool. I hele 2021 har kampbildet vært likt, uansett arena. West Ham og RB Leipzig er de to motstanderne som ikke har gjort hjemmeleksen sin. De ga bort kontringsrom og ble straffet. Mot Tottenham fikk Liverpool for en gangs skyld noen marginer i sin favør i avgjørende øyeblikk, og fikk belønning for dominansen. Mot resten har det lenge vært lovende, men det har vært for tamt i angrep, og for sløvt i forsvar. Alt går stang ut, både på og utenfor banen. Det har blitt for mye for en mentalt og fysisk utmattet gjeng med spillere, som virkelig prøver sitt beste, men ikke får det til etter tre fantastiske år. Innenfor fotballens begreper kan vi med rette kalle det en krise, det Liverpool er inne i. Både på hjemme- og bortebane. Men la oss la det være med det.
Leser man aviser og på sosiale medier er Liverpools sesong dyster, grusom, katastrofal, skandaløs, forferdelig og tragisk. Hvilke ord skal man da ta i bruk når man skrur av skjermen og ser ut på det som har skjedd i den virkelige verden det siste året?
La oss holde oss til elendig, svakt, skuffende og frustrerende. Så får vi heller begynne å glede oss til neste hjemmekamp.