Svettelukt og tjukk sangbok – på Anfield var nesten alt som før

Det luktet mannesvette og lød som en fotballfest, men det var et par store forskjeller fra tiden før pandemien. Slik opplevde jeg et fullsatt Anfield lørdag.

For første gang siden mars 2020 skulle Anfield ha fulle tribuner, og det var sjeldent god stemning på stadion for en tidlig-kamp.

Billig øl og lange køer

Klubben hadde gitt oss en inngangstid mellom 10:45 og 11:15. Etter at de opplevde store problemer på de to treningskampene før seriestart, valgte de å spre inngangstiden utover formiddagen. De senket ølprisene for å friste de med tidlig oppmøtetid til å komme inn i stedet for å bli værende på puben. 

Vi rakk det ikke. Etter å ha parkert på the pits og gitt en femmer til han som alltid tilbyr å «mind your car mate» – det han mangler av tenner gjør han opp for med sjarm – småløp vi opp Anfield Road. Spillerbussen kjørte forbi til applaus og rop fra de som fikk med seg hva som skjedde. Vi stakk innom Taggy’s en kjapp tur, før vi tuslet videre i regnet opp mot stadion.

ANFIELD ROAD: And it's off to the match I go-o...

ANFIELD ROAD: And it's off to the match I go-o...

KØER: Det nye billettsystemet skaper lange køer på Anfield – men denne gikk relativt kjapt.

KØER: Det nye billettsystemet skaper lange køer på Anfield – men denne gikk relativt kjapt.

Det meste virket som før, som om de 18 månedene uten fulle tribuner bare var en rar drøm. Men det var noen store forskjeller: køene til inngangene var fenomenale, og de store mengdene med nordmenn uteble. Det var noen, heldigvis, men ikke på langt nær så mange som det pleier.

Etter å ha kommet oss gjennom en hinderløype av forskjellige køer, fant vi den vi skulle stå i, og så gikk det fort. Vi var inne en time før avspark, og det var uvanlig mange andre som også hadde lyttet til klubbens oppfordringer. Det tok godt over halvtimen å skaffe seg den pinten med Carlsberg som for anledningen bare kostet £2,90. Selv rakk jeg bare å drikke halvparten før vi måtte ut på stadion.

Lukten av svette mannfolk

Synet av Anfields perfekte gressmatte og den enorme Main Stand tar pusten fra meg hver gang. Vi fant setene våre, og holdt opp vår del av mosaikken til ære for Andrew Devine.

FULLT: Anfield med fulle tribuner – slik det skal være.

FULLT: Anfield med fulle tribuner – slik det skal være.

Og der var den igjen. Lukten av 50 000 mannfolk, som hadde trasket i duskregn på vei til stadion og gått gjennom telleapparatene en time før avspark og så stått i de varme og klamme oppholdsrommene under tribunen hvor ølkøen slanget seg mange meter. Så hadde de ruslet ut på tribunen og funnet plassen sin blant 12 000 likesinnede på the Kop. Lukten er ikke god, men den lukten hadde jeg savnet, den lukten vil jeg gjerne fange i et reagensrør og lukte på hver kveld. Neida, det vil jeg absolutt ikke, men der og da var den god. 

Det røde plastsetet har aldri vært mer innbydende, mer velkomment, men det sto der som et bordkort – det markerte bare hvor man skulle plassere føttene, henge jakka fra seg. Etter halvannet år var det ikke snakk om å sitte på the Kop, til tross for vaktenes halvhjertede forsøk. 

Så sto man der, tett i tett og alle ignorerte elefanten i rommet som var årsaken til at dette ikke hadde vært mulig siden mars 2020. Det var stort sett bare de ansatte som bar munnbind. Å holde avstand var umulig, klemmer ble delt mellom mennesker hvis sosiale liv er knyttet til fotballen, som lar terminlisten bestemme hva man gjør hver helg. 

Det var så etterlengtet. 

Sangboka

Så åpnet vi sangboka. Det rullet nedover the Kop, slager etter slager, utover gressmatta og til de elleve utvalgte som må ha følt seg sterkere, raskere, piggere med støtten som har uteblitt de siste 18 månedene. 

Først «You’ll Never Walk Alone», så høyt og inderlig som ventet, det kilte tårekanalene. Så «Poor Scouser Tommy» i et rasende tempo. Så fulgte de, alle sammen. «Every Other Saturday», som som vanlig dabbet av mot slutten, de politiske sangene, Salah-sangen og Henderson-sangen og Firmino-sangen høyest av dem alle da han varmet opp.

Thiago Alcantara ble signert i fjor, men lørdag ble første gang han spilte for et fullsatt Anfield som Liverpool-spiller. Han var nok full av forventning, fyrt opp av lagkameratene som vet akkurat hva dette sagnomsuste stedet kan levere. 

Velkomsten kan han ikke ha hatt mye å utsette på – i flere minutter etter at han ble byttet inn var det eneste man kunne høre «Thiaaago. Thiago Alcantaaaara.» Igjen og igjen. Det startet stille, nølende, dette var tross alt første gangen stadion var samlet og de fleste har aldri sunget den før. Men så satt den, den satt som en kule, og familien Alcantara var tydelig fornøyde. Kona delte sangen på Instagram. 

«Where's your fucking picnic blanket?»

På banen svarte de rødkledde med å gi oss akkurat det vi hadde ventet på. Det startet kanskje litt rotete, men etter Jota-målet tok hjemmelaget kontrollen, og alle koste seg gløgg.

Bak meg sto det en mann med alle de rette kommentarene. «Dirty bastards» til alle med Burnley-logo som våget å ta ballen fra en rødkledd. «Go back to Tranmere» hvis dommer Mike Dean tok en avgjørelse i favør Burnley. Og da Nick Pope var freidig nok til å ta en slurk av drikkeflaska før et utspark fra mål, stilte han spørsmålet alle ville ha svaret på: «Where’s your fucking picnic blanket?»

Jeg visste at det bare sto 2-0, men jeg ble likevel overrasket hver gang jeg tittet bort på måltavla og så at det fortsatt “bare” var 2-0, det måtte da være mer enn 2-0 så mange sjanser og fint spill de viste, så mange ganger jeg hadde ropt «åååå»?

Men nei. 2-0. En profesjonell seier.

En fortsatt perfekt start på det som viser takter til å bli en deilig sesong.

For ingen er bedre tjent med å ha supportere på tribunen enn det Anfield er, med sine høye lyder og rike lukter. Jeg gleder meg til fortsettelsen.