Liverpools skamfulle historie

Den 2. juni var det støttemarkering for Black Lives Matter og George Floyd utenfor St. George’s Hall i Liverpool, som så mange andre steder i verden. I Bristol ble blant annet en statue av slavehandler Edward Colston revet av demonstranter og kastet i vannet. Det kunne like gjerne skjedd i Liverpool.

Liverpools bystyre innrømmer at byen ikke har gjort nok for å anerkjenne sin link med menneskehandelen. Tidligere i år ble det kjent at de ønsker å henge opp skilt ved forskjellige gater og minnesmerker i byen for å tilby mer informasjon om byens mørke historie, både for innbyggere og besøkende, men planene har blitt forsinket av koronapandemien.

• Klopp anklages for å ha «ødelagt et fantastisk øyeblikk»

Tjente rått på menneskehandel

Det finnes bare ett eneste museum dedikert til slavehandelen i Storbritannia og det finner du i Liverpool. Det er ikke tilfeldig. Fra 1500 til rundt 1865 ble millioner av afrikanere fraktet over Atlanteren for slavearbeid, spesielt på plantasjer. Liverpool var en del av den transatlantiske slavehandelen, og skip fra Merseyside bar rundt 1.5 millioner afrikanere, hovedsakelig til Karibien men også Nord-Amerika. Da skipene seilte tilbake til Liverpool hadde de med seg last som sukker, bomull, kaffe og tobakk. Og slik bygget byen seg rik.

St Nicholas Church, som ligger vis-à-vis Liver Building, hadde en kafé på gårdsplassen hvor afrikanere ble kjøpt og solgt på auksjon. Slavehandel tok Liverpool fra fattig havneby til en av de rikeste og viktigste i verden. Innbyggertallet gikk fra 5000 til 78 000 i løpet av 1700-tallet, mye på grunn av slavehandelen som gjorde stedet til en attraktiv destinasjon. Slik fortsatte det frem til avskaffelsen i Storbritannia i 1807, da det ble ulovlig å kjøpe og selge mennesker. Først i 1833 ble det ulovlig å eie slaver.

Mellom 1783 og 1793 ble det anslått at Liverpool tjente £12 294 116 på slavehandel. Minst 303 737 afrikanere ble kjøpt og solgt, men det tallet anses å være kraftig underrapportert. Ikke alle ble sendt av gårde over Atlanteren. Kapteiner, sjømenn og doktorer beholdt egne slaver, som var med på å utgjøre Liverpools svarte befolkning. I 1783 kom mange flere til som flyktinger etter den amerikanske borgerkrigen. De hadde blitt overbevist til å kjempe på britenes side, men da slaget var tapt ble 14 000 Afro-amerikanere evakuert til England, og flere av dem bosatte seg i Liverpool.

Spor

Hvis du ser deg nøye rundt på vandring gjennom Liverpools gater finner man mange spor etter fortiden. Det mest tydelige monumentet finner man i midten av Exchange Flags. Det er en statue av Admiral Nelson, en kjent støttespiller til slavehandlerne, og rundt ham er mennesker i lenker. Menneskene skal ikke representere slaver men fanger, men med Nelsons kjente støtte til slavehandelen er det vanskelig å ikke trekke den lenken. Selve Exchange Flags var forøvrig et møteplass for slavehandlerne.

Pier Head er populært på en solfylt dag for en drink på Matou eller sightseeing rundt Three Graces-bygningene. Men før i tida lå George’s Dock der hvor man nå blant annet finner Beatles-statuene og Royal Liver Building, og det var der slaveskipene lå til havn. Ser du nøye på bygningene på Three Graces kan du se at de er pyntet med både slaveskip og fanger.

Populære Bold Street er oppkalt etter slavehandler Jonas Bold. I tillegg ble gaten brukt til å måle tau som skulle brukes på slaveskipene siden lengden på gata var akkurat den lengden repene måtte være.

Derfor kalles området Ropewalks i dag. Rodney Street, Jamaica Street og Tarleton Street er også oppkalt etter slavehandlere.

Roscoe Street er på sin side oppkalt etter William Roscoe, en politiker og abolisjonist, som trosset hjembyen da han aktivt jobbet for å få en slutt på britenes involvering i slavehandelen.

Penny Lane?

Da en politiker gikk inn for å endre navn på alle gater i byen oppkalt etter slavehandlere, var det noen som ble opprørt. Byens mest kjente gate, Penny Lane, måtte jo da få nytt navn. Da politikeren ble gjort oppmerksom på det, ble forslaget trukket, men kanskje det ikke var nødvendig.

Noen tror altså at Penny Lane skal ha vært oppkalt etter James Penny, som var kaptein på minst ni av seilasene. Men akkurat om det stemmer eller ei er litt omstridt. International Slavery Museum mener det, men i følge andre er det bare en løs teori uten noen form for bevis. I denne bloggposten har forfatteren lett lenge etter en kuling mellom James Penny og Penny Lane, uten å finne noen.

Penny Lane er navnet på over 30 gater i England, og godt over 300 gater har Penny i navnet. Navnene kommer ofte av kallenavn på uviktige gater eller stier som er «worth a penny». En annen forklaring er at det kan være oppkalt etter et hus som stod i enden av gaten kalt Penebrine. Forfatteren nevner flere plausible forklaringer, alle som høres mer sannsynlig ut enn at gaten er oppkalt etter James Penny som som nevnt det ikke finnes noen kobling med.

Til tross for at det ikke finnes noen direkte kobling mellom James Penny og Penny Lane, ble et av gateskiltene griset til denne uken. Penny ble strøket over, og over ble det skrevet «racist.»

Opprør i 1919

Et sted mellom 2000 og 5000 svarte sjømenn, fabrikkarbeidere og soldater som hadde tjenestegjort under første verdenskrig, fant seg strandet i Liverpool etter at krigen var over i 1918. De hadde kjempet for England, men var ofre for daglig rasisme og tapt arbeid da tjenestene deres ble boikottet og hvite arbeidere nektet å jobbe ved siden av dem. Kokepunktet ble til slutt nådd, og i 1919 førte det til drapet på Charles Wotten av en hvit mobb. Den 24 år gamle sjømannen som ble født på Bermuda ble jaget fra huset sitt av politi og innbyggere, og ned i Queens Dock ved elva Mersey. Der ble han steinet.

Drapet på Wotten utløste raseopprør. Organiserte gjenger på hele 10 000 menn søkte byen rundt etter svarte menn og angrep dem i hjemmene deres og på gata. Det var de svarte mennene som fikk skylda av pressen og politiet, men retten tok ofrenes side. Om den hvite mobben sa retten at de «gjør Liverpools navn til en styggedom og til skam for resten av landet.»

I etterkant av opprøret ble det gjort forsøk på å deportere byens svarte beboere mot at de tok imot £5 for å bosette seg på nytt og £1 for reisen, men bare rundt 600 menn dro. Resten ble værende og flere hadde funnet seg koner og stiftet familie på Merseyside.

Toxteth-opptøyer

I 1981 brøt det nok en gang ut opptøyer, denne gangen i bydelen Toxteth hvor store deler av byens minoritetsbefolkning bodde. I årene som ledet opp til opptøyene hadde unge, svarte menn vært ofre for en heksejakt fra Merseysides politistyrker. De unge mennene ble stadig stoppet og ransaket av politiet, helt uprovosert. Da Leroy Alphonse Cooper ble arrestert på voldelig vis den 3. juli 1981 foran sinte tilskuere, nådde situasjonen kokepunktet.

Politi og ungdommer støtet sammen i gatene, og molotovcocktail og steiner ble brukt. Melkebiler ble satt fyr på og sendt mot politiet. Opptøyene varte i ni dager. 468 politimenn ble skadet, 500 mennesker ble arrestert og minst 70 bygninger ble så brannskadet at de måtte rives.

Én mann ble drept i opptøyene. Det var den 23 år gamle David Moore som ble påkjørt av en politibil som kjørte inn i folkemengden for å bryte den opp.

Myndighetene anerkjente at opptøyene var et resultat av det sosialt problem grunnet i arbeidsledighet, fattigdom og diskriminering. Michael Heseltine ble gjort til «Minister of Merseyside» og startet en rekke initiativer for å rette opp i den sosiale uroen. Konservative Heseltine kjempet Liverpools sak i parlamentet i en tid da innbyggerne følte myndighetene hadde snudd ryggen til byen.

Det er ikke sånn at rasisme forsvant i brannene i 1981. I 2005 ble 18 år gamle Anthony Walker drept i et rasistisk motivert angrep. De to gjerningsmennene (en av dem var broren til fotballspiller Joey Barton) fikk lovens strengeste straff. En veldedig organisasjon ble satt opp i Walkers minne, Anthony Walker Foundation, som jobber mot rasisme på Merseyside.

• – Det er helt utrolig å se den maskinen de har blitt