Man City vs Liverpool:Fordelene og ulempene ved den «nye» formasjonen
Lyktes Klopp med inngangen til kampen med taktikk, formasjon og en startellever der han fikk plass til både Firmino og Jota? Vi har sett på hva Klopp lyktes med og hvilke svakheter Manchester City utnyttet etter hvert i kampen.
Andreas Alrek, jobber som fotballtrener og analytiker. Han er trener for Groruds u19-lag, og jobber også med motstanderanalyse for A-laget til Grorud i Obos-ligaen, samt som analytiker for Norges G15-landslag. Alrek skriver nå også kampanalyser for oss på favorittlaget Liverpool.
Til storkampen mot Manchester City valgte Jürgen Klopp og gå vekk fra den tradisjonelle 4–3–3 som Liverpool har spilt med mesteparten av kampene under hans ledelse. Liverpool stilte opp i 4-4-2 i forsvar og en variant av 4-2-3-1 offensivt. Hvordan preget dette kampen, og lyktes Klopp med å bytte formasjon og spille med fire angrepspillere fra start?
Det var åpenbar en god kampplan til denne tøffe bortekampen. Liverpool lykkes tidlig med press-spillet og bortelaget vant ballen i gunstige posisjoner ved flere anledning, og kunne sette i gang farlige kontringer. Med litt mer presisjon i avgjørende øyeblikk, kunne Liverpool ha scoret flere mål i de første 15 minuttene.
Før Guardiola fikk gjort noen taktiske grep, var Liverpool sitt angrep vanskelig å ha kontroll på og hadde mange gode spillere som stadig var i bevegelse. Etter hvert kom Man City seg mer inn i kampen og fant rommene Liverpool slet med å ha kontroll på. City lyktes med å skape overtalls situasjoner bredt i banen, og var nære på ved flere anledninger. At det ble poengdeling på Etihad var en grei avslutning på et tøft oppgjør. Her er noen nøkkelpunkter fra kampen.
Press-spillet
Over ser man et bilde som normalt oppstod i kampen. Liverpools to spisser jobbet sammen for å ha kontroll på Man Citys dype midtbanespillere. Den ene spissen viser seg for ballfører mens han stenger av den ene dype midtbanespilleren, så går andre spissen ned og stenger pasningslinjen til den andre sentrale på midtbanen. Dette er sånn man som oftest løser 4–4–2 defensivt, spissene veksler og ønsker å stenge av sentralt. Man ønsket å lede spillet ut på sidene, hvor kantene til Liverpool kan sette presset og tvinge frem en feilpasning, eller å vinne ballen og starte en kontring.
Mané (1) er i forkant og leser pasning så han er tidlig i press, Wijnaldum (2) følger indreløper, Robertson (3) tar kant og Firmino (4) dekker inn sentralt. Her ender det med en feilpasning av Walker, og innkast til Liverpool. Det funket bra defensivt de første 15 minuttene, og Liverpool vant ballen i flere gunstige posisjoner.
Svakheten uten anker
Naturligvis kom Liverpool til å spille på seg brudd eller bomme på det høye presset. Her ser man en forsmak på noe som ble mer avgjørende senere i matchen.
Når man har kanter som ønsker å sette presset, eller kanter som går tidlig i kontring, kan man få brudd imot. Da oppstår disse situasjonene, og her har vanligvis Liverpool et anker som kontrollerer i midten bak Wijnaldum. Vanligvis kan Wijnaldum (1) gå ut i press bredt, men i 4–4–2 så må man være mer forsiktig som dyp midtbane og stenge tydelig av sentralt før man går i press.
Her får Bruyne (2) ballen og kan skape noe. Hvis Wijnaldum stenger pasningslinjen som er illustrert på bilde over før han går i press, så må Walker spille ballen ut bredt til et mye mindre farligere rom.
Her blir Mané (1) litt utålmodig og ønsker å sette presset på en av stopperne. Noe som åpner opp rom bredt, og andre må reparere.
Dette er rett i forkant av 1–1-målet. Her må Wijnaldum (1) ut bredt og rette opp, han mislykkes med å stenge av pasningslinje inn mot De Bruyne, og det blir 1–1. Dette kan Wijnaldum vanligvis gjøre uten å tenke seg om, fordi han pleier å ha et anker som ligger foran stopperne og kontrollerer. Her burde Wijnaldum stenge av sentralt, eller vente med å gå i press til man har fått på plass sikring.
Liverpool offensivt
Sånn så Liverpool ofte ut offensivt. Salah (1) ligger på linja og jager bakrom, de tre offensive ligger og truer mellomrom (a), men stikker gjerne inn bak om muligheten byr seg.
Backene har hovedansvar for å true langs bredden. Her har Liverpool fire allsidige angrepsspillere som både kan få ballen og true med ball i beina, enten med å føre eller forløse med en pasning. Samtidig er alle relativt hurtige og de kan true bakrom med stor fart.
Det bilde her gir City mange trusler og håndtere, og man må prioritere. Det man får med flere punkter i mellomrom er at de kan kombinere hvis stopper støter, og hvis stopper støter er Salah klar til å smette inn i bakrom.
Liverpool sine fire angrepsspillere hadde mange plassbytter og bevegde seg mye, noe som gjorde at det tidvis ble store avstander i City sin forsvarsfirer.
Her ser man et plassbytte på Jota (1) og Salah (2), hvor Salah får dratt på seg back og indreløper. Det gjør at det blir mann mot mann i bakre rekker hos City, og med stor avstand. Hvis man truer bakrom med løp, kan Salah eller Henderson slå inn i bakrom.
Liverpool fikk ikke utnyttet dette så ofte når det oppsto i etablert spill, men de lykkes i større grad i kontringsfasen.
Kontringene
En av grunnene til å forsvare seg i 4–4–2, er kontringsmulighetene. Liverpool hadde Salah (1) og Firmino (2) som kunne kontre direkte ved ballerobring, de ble ofte brukt som et oppspillspunkt i kontringsstarten og kantene var veldig tidlig med i kontringen. Dette hadde Liverpool tydelig forberedt seg på, da ofte pasning nummer en eller to ble spilt direkte opp på en av spissene som kunne legge igjen på en kant eller vende opp selv.
Dette gjør at motstanderen komprimerer (a) for å håndtere trussel sentralt når Firmino eller Salah får ball, som deretter åpner opp rom bredt til en av kantene eller til og med backene, som man kan se på bilde over.
Liverpool hadde allerede flere store kontringsmuligheter som dette eksempelet etter bare fem minutter. Det var tydelig at kampplanen fungerte spesielt bra i de første 15-20 minuttene. Kampen kunne fort sett annerledes ut om angrepsspillerne til Liverpool hadde vært mer presise i de avgjørende pasningene på siste tredjedel. Da mange kontringer ble bremset av pasninger som havnet bak spillere eller slurv på touch/forberedelser før man skulle få ballen.
Slik gjenvant Man city kontrollen
En av grunnene at Liverpool slet med å utnytte alle de gode kontringsmulighetene sine, og at Man City fikk bedre kontroll etter de første 20 minuttene, var at hjemmelaget bearbeidet med tre bak og to dype ganske ofte i matchen (a). Med denne bearbeidingen får man tre stoppere mot to spisser, og ofte får man spilt seg til rom på utsiden av spissene (b) som på bildet over.
Hva er bearbeiding?
Om man vurderer at en motstander er i balanse, så ønsker man å skape ubalanse ved å bearbeide. Når man er i etablert angrep, kan man skape ubalanse på flere måter. F.eks: 1. Sette opp trusler mot motstanderens svake punkter. 2. Tiltrekke press på en side og vri med tempo og angripe på andre siden før motstanderen rekker over. 3. Samtidige trusler i bakrom bredt og smalt, og mellomrom bredt og smalt.
Her finnes det mange underprinsipper på hvordan skape ubalanse hos motstanderen. Noen lag gjør dette veldig nøye og planlagt, og hos noen så skjer det tilfeldig ved f.eks langball og at man vinner andreballen i gunstig posisjon.
Dette gjør de blant annet for å ha forsvarsberedskap. Det gir mye bedre forutsetninger til å stoppe kontring imot når man bearbeider med tre bak og to dype, da har man fem spillere som holder igjen og kan stoppe kontring.
Walker var med i angrep igjennom hele kampen, men han var ofte ganske lav og defensiv back, og det er trolig et grep Guardiola gjør for å ha bedre kontroll på kontring imot.
Når Liverpool slurvet litt på vei fremover i kontringsfasen, tok det ikke mange sekunder før City - spillerne var på riktig side.
Å bearbeide med tre stoppere, ved å droppe ned med en midtbanespiller eller å ta med keeperen litt opp når man har ball lavt i banen er noe Liverpool nok kunne gjort mer av. Dette kunne Liverpool gjort for å roe ned spillet litt og skaffe seg momentum utover i andreomgangen, da man ofte mistet ballen på vei frem.
Det ble også store rom å dekke for Liverpools sentrale midtbanespillere i denne kampen. Som skrevet tidligere i artikkelen merket man at de noen ganger er ute av posisjon til å reparere, eller at de sliter med å prioritere hvilket rom de skal ha kontroll på. Dette kommer nok av at man ikke er så godt drillet i et midtbaneledd på fire, og ikke fem, som man vanligvis spiller med.
Midtbaneleddet slet etterhvert med å få tak i blant annet De Bruyne som vandret i mellomrommet. Mané og Jota ble noen ganger lokket ut bredt og ga opp mye rom imellom seg og Liverpool sine sentrale midtbanespillere.