En tittelkamp skal være gøy - det må vi ikke glemme!
Når de få nedturene blir mer vektlagt enn de mange oppturene er det på tide å gå i seg selv og sette pris på det man har.
Jürgen Klopp og spillerne har et enormt press på seg. Det kan se ut til å smitte over på supporterne.
Når hver kamp er «must-win» og hvert poengtap blir en krise, er det ikke så mye av det gøye med det å være fotballsupporter som blir igjen. Når 5-0-seier på Old Trafford, 4-1-seier på Goodison Park og overtidsmål av Origi eller Minamino bare blir parenteser fordi de utslettes av 2-2 mot Brighton eller et tross alt uheldig tap mot Leicester, forsvinner litt av sjarmen.
Gårsdagens tap mot Leicester ga en følelse av déjà vu, fordi det var i romjulen i fjor at Liverpool plutselig sluttet å score og etter hvert rotet seg inn i en formsvikt som aldri så ut til å ta slutt. Nederlaget på King Power Stadium liknet på mange av de vi så i starten av 2021. Stang ut, forspilte sjanser, baklengsmål på kontring og frustrerte spillere som ikke klarer å bryte ned motstanderens forsvarsmur.
Det kommer ikke til å gå like galt i starten av 2022 som det gjorde i årets tre første måneder. Selv med Afrikamesterskap og omikron som skumle trusler. Men det kan være verdt å minnes de vonde stundene fra i vinter før vi erklærer krise av en halvsesong som tilsier en sluttsum på 82 poeng for et lag som faktisk har en del å gå på.
Irriterende konkurrent
I de fleste tilfeller vil 41 poeng etter halvspilt sesong være mer enn nok til å henge med i kampen om ligagullet. Noen fenomenal fangst er det ikke. 2,15 poeng i snitt per kamp er sjelden nok til å vinne ligaen. Men det er ofte nok til at håpet lever.
Det gjør det jo også fremdeles i teorien. Problemet er bare at det er Manchester City som er seks poeng foran. Et City-lag man har følelsen av at allerede har vært gjennom sin tunge periode, med 0-0 mot Southampton og 0-2 mot Crystal Palace som to av bare fire poengtap på 19 kamper.
Nå har de vunnet ni på rad og er tilsynelatende i gang med en av sine umenneskelige seiersrekker, som da de i fjor vant utrolige 21 kamper på rad i alle turneringer. Når Pep Guardiola får mannskapet sitt på glid, er de nærmest ustoppelige. Og det selv uten en spiss. De setter et tempo det er så godt som umulig å følge.
Liverpool har klart det. I to sesonger var de røde på høyde med, og faktisk enda bedre enn, de lyseblå fra Manchester. Men etter hvert kommer kanskje realiteten og innhenter deg, for uansett hvor mange mirakler Klopp og hans team kan utrette, vil nok til slutt overmakten - og pengene - vinne.
De siste fem sesongene har City totalt brukt 418 millioner pund netto på overganger, ifølge Transfermarkt. Liverpool har brukt 156 millioner pund. Forrige sesong brukte City over 100 millioner pund på to midtstoppere i form av Nathan Aké og Ruben Dias. Liverpool svarte med å hente Ozan Kabak på lån og Ben Davies fra Preston for en hundredel av prisen. I sommer gikk 100 millioner pund på Jack Grealish - en spiller som ikke har en viktigere rolle i troppen enn at han har vært benket i de to siste kampene, der City til sammen har scoret ti mål.
Prøv heller å nyte fotballen
Spillet er ikke rettferdig, men likevel har Liverpool klart å skape spenning og faktisk også knuse overmakten ved én anledning. Men over tid er det nok ingen tvil om hvem som kommer til å innkassere flest gull. Til det er bredden i Citys tropp for sterk, og kvaliteten litt for høy.
Det betyr ikke at vi skal gi opp håpet - langt derifra. Men det betyr at både vi og Klopp og spillerne kanskje burde senke forventningene og presset på seg selv litt, og erkjenne at av og til møter man sin overmakt. På den måten kan vi unngå den onde sirkelen laget rotet seg bort i forrige sesong. På den måten kan vi også klare å nyte fotballen, som tross alt er en hobby for oss i Norge, litt mer.
Da kan vi godta en frustrerende kveld på jobben og si javel, så ble det tap i dag mot et ungt og skadeskutt Leicester-lag som kjempet med livet som innsats. Sånn skjer i fotballen, og det kan til og med skje de beste. Det var bare tap nummer to denne sesongen, i alle turneringer. Det er sjelden kost når vi runder nyttår.
Det beste er å riste det raskt av seg. Og siden vi skriver 29. desember, kan det jo være verdt å ta et lite tilbakeblikk på året som snart er omme. Og tenke på at det ikke er så verst å heie på Liverpool.
I februar var det ganske verst. Hvis du tenker på hvordan det da var å se kamp, er det ikke så mye å klage over nå. Selv om det kanskje ikke blir ligagull denne gangen heller.
Og husk: Det er alltid håp i Champions League.