Da Nottingham Forest ble Liverpools store plageånd
Det suverene mesterlaget i helrødt fra Merseyside fikk plutselig en motstander de ikke greide å score på.
Det var i kjølvannet av at NRK hadde begynt med Tippekampen mot slutten av 1969. Everton ble ligamestere den sesongen, etterfulgt av Arsenal, Derby, Liverpool, Leeds og Derby igjen i 1974/75. Manchester United og Manchester City var andre store klubber, mens Ipswich hadde et stabilt og godt lag under den dyktige manageren Bobby Robson.
I sum hadde du Liverpools antatt største konkurrenter under en første halvdel av 70-tallet hvor det i stor grad var ganske like forutsetninger økonomisk og til dels store forandringer på ligatabellen fra sesong til sesong.
Konge på haugen
Før Liverpool under Bob Paisley vant ligaen i 1975/76, og så igjen i 1976/77. Det var første gang et lag hadde vunnet 1. divisjon to år på rad siden Wolverhampton på 50-tallet. Nå var de røde fra Anfield konge på haugen, så desidert i England men også som vinner av Serievinnercupen i 1977.
I realiteten hadde et mannskap med Clemence, Hughes, Heighway og Keegan, for å nevne fire av de største spillerne, ingen mektig konkurrent på det tidspunktet. Queens Park Rangers ble overraskende nummer to i 1975/76, med et kortvarig storlag med Bowles, Francis etc, mens det at Manchester City var nest best året etter var et definitivt unntak for en klubb som snart skulle rase nedover i divisjonene.
Arsenal vant The Double i 71, men ble nr. 16 i 75 og nr. 17 i 76, som viste hvor fort det kunne skifte. Everton var ikke lenger i nærheten av noe gull, mens et Leeds uten Don Revie og smertelig tap mot Bayern i 1975 aldri ville gjenoppstå som supre. Manchester United hadde faktisk vært en tur nede i 2. divisjon i 1974/75, og lette etter vinnerformelen som Matt Busby tidligere hadde skapt. Ingen av de største klubbene hadde noen gylne årganger, med unntak av LFC.
Sensasjonslaget
Da Liverpool 2. juledag 1977 spilte 1-1 borte mot Nottingham Forest var det vel derfor neppe mange som så det som en reell konkurrent til hegemoniet på toppen av engelsk fotball, til tross for at tabellen etter kampen viste at etter 21 kamper og halvspilt liga ledet Forest med 32 poeng, seks poeng foran Liverpool på fjerdeplass.
Nesten tre måneder senere møttes lagene på Wembley, til finale i ligacupen. En ny titt på tabellen viste at dette nyopprykkede laget nok likevel måtte tas på alvor, da Forest hadde stø kurs mot å gå fra opprykk som nr. 3 i 2. divisjon til å bli mestere i 1. divisjon. Etter 29 kamper hadde de 45 poeng, mot 38 for Liverpool etter 31 kamper.
Det var derfor en fin anledning for de regjerende mesterne å sette skapet på plass i en finale som nå ga innpass til garantert spill i UEFA-Cupen for vinneren. Den eksentriske og karismatiske manageren Brian Clough hadde bygget opp sitt lag gjennom et betongforsvar, krydret med enkelte individualister lenger fram på banen og en grunnmur av lojalitet og arbeidsinnsats.
Svære Larry Lloyd og Kenny Burns dannet midtstopperpar, sistnevnte en omskolert tanksenter av Clough. Bak dem landslagskeeper Peter Shilton, hvis det ikke var Liverpools Ray Clemence som stod mellom stengene til England. Driblefanten John Robertson serverte Peter White eller mer kvikke Tony Woodcock på topp.
Lojaliteten kom først og fremst gjennom den fargeløse men ytterst pålitelige kapteinen John McGovern, som fulgte etter Brian Clough gjennom mesteparten av sin tid som profesjonell spiller. Ian Bowyer og Frank Clark var lignende typer på midtbane og høyreback. Venstrebacken Viv Anderson, han med de lange beina, ble den første fargede spilleren som spilte for England. Den siste mannen på finalelaget var den mer kreative Martin O’Neill som senere skulle bli vel så kjent som manager.
Hvis en tar med at Colin Barrett ofte ble foretrukket fremfor Frank Clark på høyrebacken, at Archie Gemmill spilte regelmessig istedenfor Bowyer på midtbanen, at Dave Needham var en stopperreserve av samme støpning som Lloyd og Burns, og du har troppen som skapte sensasjon i engelsk fotball.
Kontroversielt nederlag
Normalt ville Peter Shilton ha vært det selvfølgelige valget i mål, men han var blitt kjøpt fra Stoke for £250.000 tidlig i sesongen og var ikke tilgjengelig for spill i ligacupen. Dermed var reservekeeper, den 18 år gamle Chris Woods, lagets siste skanse. Et antatt stort pluss for Liverpool. For de røde gjaldt for øvrig det samme for Graeme Souness, som hadde spilt ligacup for Middlesbrough.
I en kjedelig finale ble unge Woods intet svakt punkt for Nottingham Forest, svarere tvert i mot da han av mange ble kåret til banens beste etter 120 minutter uten scoringer. Finalen ble spilt på en tidlig palmelørdag 18. mars, med omkamp på Old Trafford fire dager senere. Igjen slet Liverpool med å finne hull i forsvarsmuren til Forest og avgjørelsen kom tidlig i 2. omgang, da John O´Hare var på vei igjennom og ble felt av Phil Thompson. O´Hare var en annen spiller som hadde fulgt Clough, men ble nå mest brukt som en nokså sjelden vikar, nå for kapteinen McGovern.
Fellingen til Thommo var klar, men også tydelig utenfor 16-meter streken. En såkalt «professional foul». Dommeren pekte på straffemerket, til store protester fra Liverpools spillere som heller ikke unnlot å komme med krass kritikk til media etter kampen. Historien viser imidlertid at John Robertson som vanlig var sikker fra straffemerket og Nottingham Forest under Brian Clough hadde vunnet sin første tittel, etter sin første store seier mot Liverpool.
Det var et smertelig tap, som ikke skulle bli det første mot dette Forest-laget, i en kamp som også huskes som eneste gang at Ian Callaghan fikk gult kort. For øvrig feil idømt, for Cally som spilte flere kamper for LFC enn noen annen.
Tap i Europa
Lagenes møte på Anfield avsluttet ligasesongen 1977/78, på et tidspunkt hvor Forest for lengst var blitt kronet til nye mestere og Liverpool forberedte seg til å spille finale i Serievinnercupen mot Brugge. Kanskje var det derfor der og da ikke så merkelig at det ble en ny 0-0 kamp.
Med Liverpool som vinnere av det som nå heter Champions League og Nottingham Forest som ligamestere hadde England to lag med i det som den gang het Serievinnercupen. Utrolig nok trakk de hverandre i 1. runde.
«Skogvokterne» spilte hjemme først, og scoret midtveis i 2. omgang med en sjelden goal fra backen Colin Barrett. Manager Bob Paisley vil trolig allerede da ha sett for seg en mulig frustrerende kveld på Anfield i returen hvor gjestene trygt kunne legge seg bak på med sin ledelse. Uvanlig nok byttet han derfor inn David Johnson for Terry McDermott nokså tidlig i 2. omgang og gikk for et mer tilnærmet 4-3-3 enn det vanlige 4-4-2. Litt av det samme som han hadde gjort til FA-Cup finalen mot Manchester United i 1977, men den forskjellen av at han den gang hadde startet med Johnson og hadde Ian Callaghan på benken. Årsaken til en mer offensiv oppstilling var da at en eventuell omkamp mot United kun hadde mulighet til å bli spilt langt ut på sommeren.
Nå ønsket Bob og Liverpool et verdifullt bortemål, men isteden var det Garry Birtles som kunne sette inn 2-0 helt mot slutten av kampen. Birtles hadde erstattet Peter White i angrepet, og snart skulle også klubben sette transferrekord ved å hente inn stjernespissen Trevor Francis for £1M. Returen foran The Kop ble akkurat like frustrerende som fryktet, og nok en 0-0 kamp sørget for at mesterne fra 1977 og 1978 nå var ute av E-Cupen. De mistet dermed sjansen til å ta «big ears» til odel og eie med tre strake. Regelen var slik at UEFA byttet pokal og ga bort originalen hvis en klubb enten tok tre strake eller vant fem ganger totalt, noe som gjorde at trofeet ble værende på Anfield etter 2005.
Nytt cuptap
Enden på sesongen 1978/79 sin vise var at Francis ble matchvinner da Nottingham Forest, som det da tredje engelske lag i historien, vant den gjeveste E-cupen ved å vinne 1-0 mot Malmø. Liverpool vant ligaen, med 68 poeng på 42 kamper, og som da var rekord på en tid med fortsatt to poeng for seier. Åtte poeng foran de fra Nottingham.
Innbyrdes oppgjør var 2-0 til Liverpool etter to scoringer av Terry McDermott på Anfield og, ikke veldig overraskende, 0-0 da lagene møttes i hjembyen til Robin Hood. Totalt var tallene ganske skremmende for Liverpools del. På de ti første kampene etter opprykket hadde Liverpool kun den ene seieren å vise til i duellene med Nottingham Forest. De helrøde hadde scoret i kun to av disse kampene, i en statistikk som for øvrig inkluderte fire 0-0 kamper og fire nederlag.
To av disse nederlagene kom i den påfølgende sesongen, da Liverpool først tapte 1-0 borte i ligaen og så 1-0 borte i den første av to møter med City i semifinalen i ligacupen. John Robertson hadde igjen vært en nemesis i spillet om en finaleplass, ved å sette inn et straffespark etter 89 minutter, men i det minste var ledelsen bare halvparten av det den hadde vært i Serievinnercupen sesongen før. På et tidspunkt hvor lagene faktisk møtte hverandre fire ganger i løpet av en måned sendte også Liverpool snart Forest ut av FA-Cupen, med ganske så overbevisende 2-0 på City Ground. Scoringer av en inspirert Kenny Dalglish og et nytt straffespark fra Terry McDermott.
Forhåpningene var derfor til stede i rikelig monn før returen i ligacupens semifinale. Nok en gang var imidlertid mannskapet til Brian Clough på sitt plagsomme, mest kyniske beste, og John Robertson satte inn et straffespark foran The Kop i 1. omgang etter en felling av Clemence. Med bortemålsregelen i full sving var snart håpet om sluttkamp på Wembley over for Liverpool, men en rasende super-reserve i David Fairclough reddet uavgjort i sluttminuttene på et tidspunkt hvor Pool var godt i gang med en ubeseiret rekke hjemmekamper som skulle strekke seg til hele 85 kamper. Sinnet til Fairclough kom etter at han hadde scoret hattrick i kampen før mot Norwich, men likevel blitt satt på benken av manager Bob Paisley.
Tok tilbake hegemoniet
Den neste kampen var jeg selv til stede på, og det var min første kamp høyt oppe på et stående The Kop. Denne gang i ligaen, hvor kaptein Phil Thompson tapte myntkastet og vertene igjen slet mot trassige gjester i angrepsforsøkene mot Liverpools berømte «søndre sving». Før kampen hadde John Robertson ertet The Kop med å late som han satte inn et straffespark, men denne gangen var det oss på ståtribunen som lo sist og best. I de ti siste minuttene scoret både Terry McDermott (igjen) og Ray Kennedy. En versjon av «we shall not be moved» runget utover Liverpool 4 slik jeg aldri hadde hørt før, og knapt siden.
Liverpool var på vei mot et nytt ligagull, det fjerde på fem sesonger, med Forest på behørig avstand og inn til en 5.plass. Det nye suksesslaget kom imidlertid til sin tredje ligacupfinale på tre år og sin andre finale i Serievinnercupen på to år. Ligacupen ble tapt mot Wolverhampton med Emlyn Hughes som kaptein, men den store Europacupen ble igjen sikret etter seier mot Hamburger SV med Kevin Keegan på laget.
Neste sesong, 1980/81, ble det «bare» ligamøter mot Nottingham Forest, og nærmest på gammel vane ble det to ganger 0-0. Fortsatt hadde Liverpool bare slått sin nye fiende tre ganger på 15 forsøk, men målforskjellen var snudd til positive 8-7. Dalglish & Co hadde heller ikke tapt på de fem siste forsøkene mot Forest.
Følelsen var at mens Bob Paisley utover i 1981/82 bygde opp et nytt storlag med bl.a. unge stjerner som Ian Rush og Ronnie Whelan, var laget som hadde gitt Nottingham Forest sin storhetsperiode på hell. Shilton, Anderson, Robertson var der fortsatt, og selvfølgelig McGovern, men de hadde nok begynt å falme en del. Einar Aas hadde blitt en ny klippe i midtforsvaret, men brakk benet stygt før sesongen var halvveis. Stjernespissen Trevor Francis hadde også vært mye plaget av skader, og ble solgt til Manchester City.
Liverpool vant ligakampene mot Nottingham med 2-0 både borte og hjemme, på vei mot et nytt ligagull. Forest endte på 12. plass. Mens LFC fortsatte å dominere 80-tallet vant de åtte av ni ligakamper mot laget til Clough, etter fire sesonger hvor Nottingham Forest ble deres argeste motstander.
Nå var imidlertid det spøkelset begravd for godt.
Nottingham Forest - Liverpool spilles på City Ground lørdag kl 13.30, og blir vist direkte på V sport PL og Viaplay
