Har mistet seg selv for å bli uforutsigbare
Å utvikle seg fra nær perfeksjon, er slettes ingen enkel øvelse. Det er det vi ser i Liverpool nå.
Sist sommer gikk Liverpool, ifølge assistent manager Pep Lijnders sin bok, «back to basics» under pre-season. Det var på tide å introdusere noen nye ideer, og samtidig finjustere de gamle.
Resultatet ble en fantastisk sesong med tre finaler, og en titteljakt som varte helt inn. En sesong for historiebøkene, selv uten de to største trofeene.
Åtte seriekamper ut i årets sesong, er historien en ganske annen. Liverpool har sin svakeste seriestart på ti år.
Akkurat nå er Liverpool på 10. plass på tabellen med 10 fattige poeng. Avstanden til toppen er 14 poeng, med en kamp mindre spilt.
Det er den samme avstanden Liverpool nesten klarte å hente inn forrige sesong, da med to kamper mindre spilt enn Man City, men det er også den eneste trøsten man kan finne.
Troen på at det skal være mulig denne sesongen er borte for min del, til det er det for lite som stemmer. Nå handler alt om topp fire-kamp ikke tittelen.
Hvor er identiteten?
For det er lite som ligner på det Liverpool som avsluttet den forrige, med ett unntak. Laget slipper fortsatt inn mål først i kampene, slik det ble en lei tendens til også på slutten av forrige sesong.
Men til forskjell fra de fleste ganger da, mangler Liverpool nå både energi, presisjon og konsentrasjon til å ta seg helt ut av håpløse situasjoner. Aller mest skremmende er det kanskje at Liverpool mangler hovedregelen i sitt eget spill, og tittelen på den nevnte boka til Pep Lijnders: «Intensitet».
«Intensistet er vår identitet», er hele basisen for dette Liverpool-laget.
Når du har er energien, kommer flyten, konsentrasjonen og presisjonen. Og på sitt beste har Liverpool fortsatt den, som før og etter utligningsmålet mot Arsenal. Da var det noen minutter der Liverpool var tilbake slik Liverpool skal være, de virket ustoppelige i noen minutter ... men så sluknet det. Igjen!
Laget som før kunne holde det gående i 95 minutter, klarer 5 minutter av gangen. Det er nesten ikke til å forstå.
For om Liverpool havnet ofte bakpå på slutten av fjorårssesongen, vekket det dem i hvert fall, og hevet konsentrasjonen og nivået. Denne sesongen, og spesielt i de to siste seriekampene, har man kommet seg tilbake i kampene, for så å gi det bort på nytt i øyeblikk av kollektiv narkolepsi.
Viser hvor vanskelig det er
Man kan virkelig spørre seg hva som har skjedd med laget. Kostet fjorårssesongen mer enn man ante? Har man bommet på noe i pre-season? Skulle man beholdt Sadio Mané? Har man bommet på overgangsmarkedet?
Det vil være mange ulike forklaringer og synspunkter på akkurat det, og problemet er sannsynligvis sammensatt. Fjorårssesongen og belastningen den var både mentalt og fysisk kan være en forklaring, men den burde også fungert som en motivasjonsfaktor inn i en ny sesong – slik finaletap har gjort tidligere.
Mané, var åpenbart et tap, men definitivt ikke hele forklaringen. Liverpool har spilt kamper uten Mané før uten å fremstå som nå. Man trenger ikke gå lenger tilbake til Afrikamesterskapet i fjor da man var uten både Mané og Salah for å se at godstoget kunne tøffe videre likevel.
Av alternativene tilgjengelig kunne Liverpool knapt handlet to bedre erstattere til Mané enn de gjorde med Luis Diaz i januar, og Darwin Nunez i sommer. Man skal heller ikke glemme at Mané selv ville dra, ville han levert om han ble værende mot sin vilje? Og at Salah signerte ny kontrakt var den beste nyheten man kunne få i sommer, de som nå nærmest kritiserer den avgjørelsen må ta en ny titt på statistikken til Salah før denne sesongen.
Men selvsagt skulle det vært gjort mer for å hente inn en solid utfordrer på midtbanen, og det er uavhengig av alle skadene som kom etterpå. Også Klopp har innrømmet at det var en feil. Men det er heller ikke hele forklaring, for Liverpool spilte alle mulige kamper forrige sesong med de samme midtbanespillerne som nå.
Neste steg fra suksess og perfeksjon
TIL Å GRINE AV: Darwin Nunez feiret med gråting på utligningsmålet, men etter kampen var det han og Liverpool-spillerne som måtte tørke tårene på Emirates.
For meg virker det som hovedforklaringen likevel ligger i tankene om å endre spillestil. Kanskje har man blitt litt for bråkjekke av hvor bra endringer fungerte forrige pre-seson.
Min teori er at Liverpool har mistet seg selv i jakten på uforutsigbarhet, og i jakten på å bygge et nytt storlag. Å utvikle seg videre fra suksess og nær perfeksjon er kanskje enda vanskeligere enn å utvikle seg fra en underdogposisjon. Men «never change a winning team» er ikke en oppskrift for evigheten.
Kanskje har Liverpool vært for ivrige i å endre for mye – for raskt. At de dermed har mistet sin identitet – intensitet, i forsøket på å skape noe nytt? Det er vanskelig å ha flere tanker i hodet på en gang, også for toppspillere.
Med en motstander som Manchester City er det heller ikke noe alternativ å stå på stedet hvil. For det nær perfekte Liverpool har ikke vært perfekt nok til å ta ligatittelen mer enn en gang de siste årene i konkurranse med de lyseblå fra Manchester City.
Jürgen Klopp, Liverpool FC eller fansen er heller ikke interessert i å se at det nesten gikk hver gang, så laget har måttet ta noen sjanser for å ta igjen det lille gapet– akkurat som City har gjort ting i sommer for å ta nye steg.
Kanskje er det forsøkt for mye på en gang nå, kanskje har de rett og slett overvurdert lagets evne til å endre seg raskt. Men det er ikke nødvendigvis feil av den grunn, selv om det kan se sånn ut akkurat nå.
For meg virker det som at Liverpool i jakten på å bli mer uforutsigbare har gjort spillermessige justeringer det tar tid å venne seg til. De har «gjenoppfunnet» seg selv, slik Klopp formulerte det, og da må man kanskje forvente en bølgedal, før klatringen mot toppen starter på nytt. Stabiliteten er noe som bygges med trygghet og repetisjoner.
Noe av disse endringene er tvunget fram av at Mané dro, og at Firmino og Salah blir eldre. Liverpool anno 2019/2020 har uansett gått ut på dato, og angrepstrioen vi har vært så godt vant med er ikke lenger fremtiden til Liverpool FC. Det hadde den uansett ikke vært om Mané ble værende – det måtte endres.
Liverpool valgte å satse 85 millioner pund på en ny spiss i Darwin Nunez, og med han inn så de nye muligheter til å bli uforutsigbare og måtte kanskje endre måten å spille på for å få mest mulig ut av ham. Så langt har man definitivt ikke knekt koden helt, men det som er aller mest overraskende er hvor dårlig Liverpool har blitt i press-spillet sitt i prosessen, og ikke minst hvor passive og lite komfortable selv de mest sentrale spillerne i Liverpool har blitt.
Det er nesten bare Alisson Becker i sentrallinja som kan si seg helt fornøyd med sesongstarten, til tross for at han har hentet uvant mange baller ut av nettmaskene.
Aggressiviteten borte
En av de viktigste ingrediensene i Liverpools spill er den defensive aggresjonen over hele banen når de ikke har ballen.
«Vi mener det er de 30 prosentene som gjør oss annerledes fra mange andre lag, med vår intensitet og samhandling i disse øyeblikkene. I de 30 prosentene drar vi alle lasset sammen - de høyt oppe som som starter press-situasjonene og den siste linja som støtter opp med å finne utfordringer høyt oppe i banen. Hvis vi gjør dette bra, kan vi spille med åtte angripere og to midtstoppere … vel, det er vår drøm!», skriver Lijnders i boka.
Men nøkkelen til å få til den drømmen er konsentrasjon, etterfulgt av intensitet og kvalitet slik at «alle presser sammen med en hjerne». Det handler også om å stå veldig høyt, og ofte er forskjellen på en god og dårlig press-kamp for Liverpool fem meters justering opp i banen, opp i motstanderen.
Det handler om å vinne ballen tilbake så raskt og så høyt som mulig, uten å miste kontrollen på andreballen, og samtidig ha alternativer flere steder når man vinner ballen tilbake. Mot Arsenal tapte Liverpool altfor ofte ballen rett etter å ha vunnet den, og Arsenal-spillerne hadde det altfor sjelden ukomfortabelt eller følte de ble jaktet av en flokk, slik Liverpool er på sitt beste.
Resultatet når dette spillet ikke sitter, er også at de to stopperne, som Linders drømmer om at skal håndtere alt som kommer, blir altfor eksponert. Backene havner i tillegg i feil posisjoner lett når Liverpool ikke er kompakte nok, pasningsalternativene ikke avskjæres og rommene ikke tettes.
Da ser Trent mye dårligere ut defensivt enn han egentlig er, selv om jeg ikke skal frikjenne verken han eller andre spillere heller. For det er noe med aggresjonen til å vinne baller som er skremmende lav når man først må rette opp i feilene sine også, og viljen til å ta de få meterne ekstra løp ser i hvert fall ikke bra ut fra et tilskuerperspektiv.
Det er så mange som underpresterer på samme tid, at enten har man bommet fullstendig på treningen i en kort pre-season etter en lang sesong, eller så er det systemet i seg selv som får så mange til å se enda svakere ut enn de er, eller så er det en kombinasjon.
Liverpools spillestil har aldri fungert spesielt bra om bare en av de elleve brikkene på banen ikke er på topp, det går ut over det kollektive.
«Et godt lag blir ikke født, det blir skapt gjennom mange, mange øvelser som fokuserer på det samme aspektet gang etter gang», mener Lijnders.
Kanskje har vi sett det siste av «gamle Liverpool». Men selvsagt vil vi og trenerne ha de samme forventningene om resultater selv gjennom en slik prosess.
For å gjøre denne reisen minst mulig smertefull må man kanskje også bare innse at dette blir en mellomsesong, for å bygge det neste storlaget under Klopp. Det laget som kanskje kan vippe Guardiola ned fra tronen. Jeg vet det ikke ser sånn ut nå, men man må nesten bare stole på at det finnes en plan bak som med tiden vil fungere.
Liverpool ønsker «organisert kaos». Det betyr at angriperne må skape kaos på den siste tredjedelen av banen, mens de andre organiserer. Litt som Shankly sa i sin tid, at du trenger noen til å bære pianoet og noen til å spille på det.
Jeg kunne sikkert også nevnt noe om dommere og VAR her, så jeg gjør det. Men selv om jeg synes uvant mange avgjørelser går imot Liverpool – og det har kostet poeng – så har ikke Liverpools spilt godt nok til å klage for mye på det eller være for bitter på det.
Det finnes sikkert over 50.000 ulike meninger bare i vår supporterklubb om årsaken til problemene, dette var mine. Problemet er sammensatt, men svært få har fasiten.
Den er det bare Jürgen Klopp, Pep Lijnders, Peter Krawietz og Vitor Matos som må finne ut av. Men uansett hvor dårlig Liverpool har fremstått, så er det etter min mening ingen tvil om at det også er de som skal ta oss ut av det, om så Liverpool skulle falle ytterligere på tabellen i prosessen med å komme dit.
Det er det eneste jeg er helt sikker på akkurat nå.
Det og at Liverpool fortsatt er i god posisjon i Champions League, så la oss i hvert fall holde håpet der!