Ba om transfer etter ligagull

Det hadde tatt ni år fra Liverpool FC ble grunnlagt i 1892 og tok med seg banen Anfield som følge av en strid i Everton, og eier John Houlding og hans menn kunne sikre det første ligagullet i 1901. Et nytt mesterskap ble vunnet i 1906, før det ble en «tørke» frem til 1922 da de røde ble ligamestere to år på rappen. Det må tas med at første verdenskrig hindret at fotball ble spilt i England i fire sesonger fra 1915 til 1919.

I etterkant av ligatriumfene ble det noen heller magre år før en ny verdenskrig suspenderte sju nye ligasesonger fra 1939 til 1946. Liverpool svarte umiddelbart med å bli den første ligamesteren etter andre verdenskrig i 1946/47. Anført av stjernen Billy Liddell greide man imidlertid ikke å bygge videre på suksessen, og da Bill Shankly kom inn som manager sent i 1959, var Liverpool midtveis i sin sjette sesong på rad i 2. divisjon.

Etter å ha fått tak i de skotske stjernespillerne Ian St. John og Ron Yeats rykket Liverpool opp i 1961/62, før de konsoliderte sin posisjon tilbake i engelsk toppfotball det påfølgende året.

I 1963/64 var 17 år med mye frustrasjon over, med et nytt og svært etterlengtet ligamesterskap. Den lengste troféløse perioden hvis en regner fram til krigene.

DEBUT SOM 19-ÅRING

En av de som fikk oppleve det første ligagullet til Liverpool i moderne tid på nært hold, var Chris Lawler. En lokal og lovende forsvarer som spilte seks kamper i en sesong hvor det fortsatt ikke var lov å benytte innbyttere i engelsk fotball.

Vi møtte Chris hjemme hos primus motor Geir Johnny Liverpool Larsen i Nes & Odal Liverbirds, med adresse Skogbygda.

Hvordan var det for deg som fersk førstelagsspiller å få være med i troppen som vant ligagullet igjen?
– Jeg var fortsatt en ung spiller, 20 år gammel. Årsaken til at jeg spilte disse seks kampene var fordi Ron Yeats var skadet. Jeg var hans reserve som midtstopper. Jeg hadde fått min debut året før. Den gangen var det ikke reserver, men alle de profesjonelle spillerne i klubben ble bedt om å møte opp en time før kampstart i tilfelle noen var syke. Ron var syk, og jeg fikk min første kamp mot West Bromwich, som var et solid lag og hadde landslagsspiss Jeff Astle på topp. Nå spilte ikke Astle denne kampen, men jeg hadde en brukbar kamp og jeg tror det endte 2–2.

Chris er som alltid kledelig beskjeden. Den da 19 år gamle og lokale Chris Lawler fikk ros i pressen for sin debut og ble spesielt berømmet for hvordan han spilte ballen ut av forsvaret både med hode og fot.

Lawler endte opp med seks kamper også i sin første sesong, da Yeats var borte i noen kamper helt mot slutten i en sesong hvor Liverpool endte som nr. 8 i den første sesongen tilbake i toppdivisjonen siden 1953/54.

INNSPURT GA LIGAGULL

Kan du si litt mer om dine kamper i gullsesongen 1963/64?
– Ron ble skadet på vårparten, og heldigvis for meg var det i sammenheng med påsken hvor det den gangen ble spilt kamper langfredag, påskeaften og 2. påskedag, altså tre kamper på fire dager. Jeg spilte borte mot Tottenham på fredagen og i Leicester på lørdagen, og vi vant begge kampene. Det ble 3–1 på White Hart Lane, som var et sterkt resultat, og Leicester var noe av et «bogey team» som vi alltid syntes å ha problemer med.

Hva Chris ikke forteller var at han også spilte i kampen før, i en 2–0-seier hjemme mot Bolton. De tre seirene mot slutten av mars 1964 var i realiteten starten på en kamprekke som sikret Liverpool ligagullet. Alf Arrowsmith og Ian St. John scoret mot Bolton, Roger Hunt stod for et hattrick mot Tottenham, mens Arrowsmith og Hunt igjen var på scoringslisten mot Leicester.

De fire neste kampene ble også vunnet, hvor Spurs igjen var motstander og det igjen ble 3–1 til Liverpool, men denne gangen foran The Kop. Ian St. John med to og Alf Arrowsmith var målscorere i en periode hvor målscorerne virkelig tok for seg.

Tottenham endte på 4. plass på tabellen, mens tabelltoer Manchester United ble satt på plass med 3–0 på Anfield i påfølgende ligarunde. Etter en borteseier mot Burnley kunne Liverpool feire ligamesterskapet med suverene 5–0 mot Arsenal foran sine egne fans, og med enda tre ligarunder igjen å spille.

Hva husker du mer fra avslutningen av sesongen?
– Jeg kan huske vi feiret i garderoben etter seieren mot Leicester og Willie Stevenson sa til meg, «Chris, hvorfor er du ikke glad?». «Jeg kommer ikke til å spille på mandag så hvorfor skal jeg være glad», sa jeg, da jeg visste at Ron ville bli klar igjen. Det jeg ellers husker er kampen mot Arsenal og at vi alle sammen løp rundt på Anfield og feiret ligagullet sammen med fansen etter kampen.

ØNSKET SEG BORT

Statistikken viser at Chris Lawler i tillegg spilte sesongens siste kamp i Stoke. Hans seks kamper var de seks kampene Ron Yeats ikke spilte i et fotballår som den gangen inneholdt 42 kamper i engelsk 1. divisjon.

Hvordan var dine forhåpninger foran den påfølgende sesongen?
– Jeg banket på døra til manager Bill Shankly og ba om en transfer!

Det virket veldig drastisk?
– Vel, min far mente heller ikke at jeg skulle gjøre det, men jeg hadde ambisjoner og ønsket å spille førstelagsfotball. Ron Yeats var nettopp kommet til klubben, han var klubbens kaptein og jeg kunne ikke se hvordan jeg skulle greie å ta fra ham plassen. I tillegg hadde det vært et oppslag i en av søndagsavisene om at Matt Busby ønsket å hente Tommy Smith og meg til Manchester United. Tommy, som var min kompis og litt yngre enn meg, stod og ventet på gangen i samme ærend mens jeg snakket med Shanks.

Hva sa herr Shankly?
– Han synes det var synd at jeg ønsket å forlate klubben, ikke minst siden han hadde planer for meg. Ronnie Moran var mot slutten av sin karriere som venstreback, og han tenkte å flytte Gerry Byrne over fra høyreback og til venstreback og meg inn som høyreback. Han fant en plass til Tommy også da Liverpool snart begynte å spille 4-4-2, og Smithy kom inn som stopper ved siden av Ron Yeats. En uvanlig formasjon på den tiden.

– Det er klart at det var ikke noe jeg kunne si nei til, og en må vel si at det ble en bra løsning for begge oss som stod i kø utenfor managerens kontor. Angående lagkamerat Ronnie Moran hadde jeg mye omgang med ham senere også, siden han ble trener og en del av det berømte Boot Room. Han lot meg aldri glemme at det var jeg som hadde sørget for at hans tid som spiller på førstelaget til Liverpool var over (!).

SCORET FRA BACKEN

Totalt spilte Chris Lawler 546 kamper for Liverpool, hvorav 401 av dem var i engelsk toppdivisjon. En må derfor si at det var en meget bra løsning for LFC også. Minst like imponerende var det at høyrebacken, som aldri tok straffespark eller frispark, endte opp med 61 mål totalt og 41 av dem i engelsk 1. divisjon.

Du scoret 61 mål som back, og tok aldri et straffespark?
– Jeg var oppe på alle cornere og frispark, noen ganger kom jeg bakfra og endte opp sent inne i straffefeltet på et innlegg.

Du må ha vært en god avslutter?
– Nei, jeg vil ikke si det, men jeg kunne lese spillet og greide å komme i posisjoner. Jeg hadde Joe Fagan som trener da jeg var på reservelaget, og han pleide å si til meg at jeg skulle spille framme når vi hadde five-a-side-kamper på Melwood. For å lære å tenke som en angriper, både med tanke på når jeg skulle møte noen og når jeg var i straffefeltet til motstanderen. Jeg var ikke særlig hurtig, jeg engasjerte meg ikke framover som Alexander-Arnold, men det fungerte likevel.

– Et år scoret jeg elleve mål, skyter Chris inn etter en tenkepause. Det var i sesongen 1969/70, hvor ti av fulltrefferne kom i ligaen og det bare var spissen Bobby Graham som nettet flere for de røde. Om han er en mann av få ord, så lever minnene, for spilleren som vokste opp med ti brødre (!) og hevdet at han dermed aldri kom til orde.

Han ble kalt «The Ghost», spøkelset, for måten han nærmest kom ubemerket inn i feltet på og scoret viktige mål. Chris var god på hodet, kunne være aggressiv, og han hadde også en fin touch. I tillegg mente selveste Bob Paisley at han tenkte som en spiss inne i motstanderens straffefelt, selv om beskjedne herr Lawler ikke nødvendigvis er enig i det. Ikke minst i Europa var han effektiv med elleve scoringer, inkludert begge Liverpools mål da de røde tapte to ganger 1–2 mot Røde Stjerne i 1973.

Aller best huskes han nok likevel for seiersmålet mot Everton, da de blå først scoret to ganger tidlig i 2. omgang ved Alan Whittle og Joe Royle. Dagens midtbanespiller hos Everton, Tom Davies, er for øvrig nevøen til den blonde Whittle. Tidspunktet var november 1970, og nye stjerner som Steve Heighway og John Toshack utlignet foran et Kop hvor lydnivået ble stadig høyere. Det nådde sitt crescendo da stadionuret viste 84 minutter og venstreback Alec Lindsay sendte en crosser inn i feltet, hvor svære Toshack stusset ballen videre med hodet. Høyreback Chris Lawler dempet ballen elegant før han banken den inn i nettet på volley foran en ståtribune i ekstase.

LØFTET AV THE KOP

Bill Shankly holdt hva han lovet, og Chris Lawler var snart Liverpools faste høyreback. Da Liverpool igjen vant ligaen i 1965/66, spilte Chris 40 kamper. De påfølgende sju sesongene spilte han utrolige 293 av 294 mulige ligakamper. Den siste sesongen, i 1972/73, da et «nytt» lag med Bill Shankly igjen ble ligamester. De som var igjen fra laget i ’66, var kameratene Lawler og Smith, samt veteranen Ian Callaghan.

Var det lettere å vinne igjen, når først en pokal var i skapet?
– Nei, det vil jeg ikke si. Du spilte nok på deg selvtillit, men samtidig var andre lag da ekstra oppsatt på å slå deg. Fansen var imidlertid et stort pluss for oss. Bill Shankly pleide å si til oss før kamper at vi helt fra avspark skulle være raske med å ta innkast, slike ting, for å få opp tempoet og temperaturen, og dermed igjen stemningen på tribunen.

Som guttunge stod du selv på The Kop, kunne du merke forskjellen etter at Shankly kom?
– Ja, uten tvil. Fansen kunne se hva Bill Shankly prøvde å gjøre og få til, og nettopp The Kop betød veldig mye den gangen. Shanks pleide å si at The Kop betød en ekstra scoring.

Det er ingen store fakter med Chris Lawler, men en aner en gnist i øynene hans når det blir snakk om ståtribunen som da huset godt over 20.000 fans.
– Jeg kan huske en av mine første kamper på høyrebacken, og jeg hadde The Kop bak meg. Jeg gjorde en bra takling og det kom et enormt brøl og du nærmest følte at de løftet deg framover. Du skjønte at de virkelig var på din side.

HARD TRENING

Du spilte fast på laget i åtte hele sesonger og vel så det. Følte du plassen virkelig truet noen ganger?
– Jeg var nervøs foran hver kamp. Jeg var bekymret for at jeg ikke skulle greie å opprettholde den nødvendige standarden. Det var slik jeg var, og jeg vil ikke ha tenkt så mye på hvem som eventuelt truet min plass. Du ser managere i dag som står helt inntil sidelinjen og gir spillerne beskjeder, men som spiller vil du ikke høre noe av det han sier, du er hele tiden fokusert på spillet og på at du ikke skal gjøre feil. For meg er alle faktene til managerne mest et spill for galleriet, for formann og direktører kanskje, og da tenker jeg ikke på Jürgen Klopp, som jeg oppfatter har en ekte entusiasme.

Mye er blitt sagt om Liverpools «pass and move» under Shankly og at han mente fotballen var et enkelt spill som han forberedte gjennom de kjente five-a-side-kampene, men dere hadde også en ekstrem løpskapasitet som kanskje ikke blir nevnt så mye?
– Jeg tror du kan ha et poeng der. Shankly var veldig opptatt av trening og treningsmetoder, og han var opptatt av hva vi spiste. Da han introduserte «the box», som var fire trevegger i et kvadrat, mente han at du fikk alt du behøvde gjennom øvelser der. Han hadde rett, det dreide seg om presise pasninger, mottak, kontroll, og at du orket å holde et høyt tempo. Vi hadde en gang besøk av en som hadde vært med i OL for Storbritannia i friidrett, og jeg tror han var engelsk rekordholder på en engelsk mil, og da vi spilte five-a-side, måtte han gi seg før slutt da han ikke orket mer. Han var ikke vant til spurter, etterfulgt av stopp og deretter en spurt igjen.

Du som spilte så mange kamper i rekkefølge, hadde du noen spesielle rutiner i dine forberedelser til kampene?
– Nei, i grunnen ikke, annet enn at jeg var nøye med hva og hvor mye jeg spiste før kampene. I tillegg må du være heldig med skader.

LANDSLAGSSPILLER

Du spilte også for England?
– Jeg spilte fire kamper for England, og scoret i debuten.

Kort og konsist, uten å pynte på noe. Det er Chris Lawler. Vi kan legge til at han debuterte i en 5–0-seier mot Malta i mai 1971, og spilte kort tid etter to kamper i det britiske mesterskapet som da ble avholdt hver sommer. Det ble 0–0 mot Wales og 3–1 mot Skottland, begge spilt på Wembley. I kampen mot Wales spilte Tommy Smith sin eneste offisielle landskamp, og øvrige lagkamerater fra Liverpool i Larry Lloyd og Emlyn Hughes var også med fra Bill Shanklys andre storlag. Den mest spektakulære kampen var nok mot Skottland, med over 90.000 på tribunene og Bobby Moore som kaptein og med Gordon Banks i mål. En seier som sikret engelsk seier i Home Championship det året. Den siste kampen til Chris med de tre løvene på brystet var en kvalifiseringskamp til EM i Sveits, hans eneste bortekamp, og hvor England vant 3–2. Siden mistet han plassen på høyre back til allsidige Paul Madeley fra Leeds.

– Det var hardt å komme inn på England den gangen, bare konkluderer Lawler da vi kommer inn på hans landslagsspill. – Vi ble verdensmestere i 1966 og var uheldige som ble slått ut i 1970, og de som var inne på laget ble gitt tillit.

TRENTE I NORGE

Du var en av de få som ble med videre da Shankly brøt opp sitt første storlag rundt 1970, hvordan oppfattet du det?
– Det var greit for meg siden jeg beholdt plassen, men samtidig var det litt trist å se spillere som Roger Hunt, Ian St. John og Ron Yeats bli vraket. De hadde gjort så mye for klubben, men i ettertid var det ikke så vanskelig å se at det var en riktig avgjørelse. Kanskje burde Bill Shankly ha sagt det rett til dem, men han unngikk helst det. Det er vanskelig å fortelle noen at du er ferdig, og spesielt etter at de har vært der så lenge. Jeg kan huske at Ian St. John sa til meg at han visste når hans tid som førstelagsspiller i realiteten var forbi. Det var når vi fikk hver vår kalkun til jul, med navn på, fra klubben, og jeg og de som spilte regelmessig på laget fikk en stor en. «Jeg fikk bare en liten en», sa Ian.

Chris koster på seg et lite smil. Han bor på Merseyside, selv om han også var innom andre klubber etter at tiden i Liverpool FC var over. Det inkluderte et opphold i Norge.

Du hadde senere en trenerkarriere, inkludert noen år i Raufoss og Bodø, var du veldig influert av Liverpool og trenerstaben i the Boot Room?
– I Liverpool var det kontinuitet hele tiden. Det var veldig forskjellige personer i the Boot Room, men de utfylte hverandre. Når du kommer til en klubb som Raufoss, hvor det ikke var profesjonelle spillere, er du nødt til å tilpasse deg de forholdene. Det var for eksempel en gang hvor vil spilte en bortekamp og to av spillerne hadde jobbet nattskift og i praksis reiste rett på kamp, noe jeg ikke fikk vite om før i etterkant.

Du kom til Raufoss og var spillende trener i 1980?
– Jeg spilte ikke stort, bare litt på slutten da jeg greide å score et par mål, et av dem holdt oss oppe.

En scoring av Chris Lawler sørget for at Raufoss fikk fornyet kontrakt på andre nivå i Norge, og han hadde også en liten periode i Grand Bodø før han selv ble medlem av the Boot Room som reservelagstrener for Liverpool.

LEDET RESERVELAGET

Du ledet reservelaget til Liverpool i fire sesonger, hvordan var det?
– Vi vant ligaen det ene året. Siden kom Kenny Dalglish inn og han ønsket sin egen mann.

Hvem var de beste spillerne på ditt reservelag?
– Du hadde spillere som akkurat var utenfor og kjempet for å komme inn på førstelaget, som Paul Walsh og Gary Gillespie. Gode spillere, og Phil Thompson spilte også en del på reservelaget da.

Det ble en del av det Boot Room som du selv tok lærdom fra?
– Da jeg kom tilbake var Bob Paisley fortsatt manager, og det var lite eller ingen ting som ble forandret. Det ble fortsatt overlatt til spillerne å ta avgjørelser, ingen trening på frispark, cornere etc.

– Du fikk råd, som da jeg spilte og Joe Fagan hadde sett at jeg gjerne tok ut litt dybde når jeg møtte en hurtig ving. «Stå heller helt opp i ham», sa Joe, «og stopp ham før han får satt fart, og hvis han likevel kommer forbi deg, vil det være folk bak deg som kan hjelpe». Det var et godt råd, og jeg pleide å lede vinger innover og la Tommy Smith takle dem, noe han var veldig klar for. Vi gjorde det mot George Best en gang …

Chris Lawler koster på seg nok et lite smil. Han bekrefter at historien om Bill Shankly er sann, da trenerstaben etter den ordinære treningen bød opp juniorene til kamp. Sin vane tro avblåste manageren ikke av kampen før staben var i ledelsen, men denne gang varte og rakk det, før Shankly sendte avgårde et skudd som han vurderte som mål til tross for sterke protester om at ballen gikk over de oppsatte markørene. «Vi spør Chris Lawler, han er en ærlig mann», sa Bill henvendt til Chris som var ferdigdusjet og på vei til sin bil. «Jeg tror nok ballen var en tanke over, boss», måtte høyrebacken innrømme. «Han sier ikke noe på flere år, og når han først åpner munnen, forteller han en løgn», var responsen til Shanks.

Har du også en historie om Bob Paisley?
– Bob var slik at han knapt ga noen ros noen gang, han bare forventet at du presterte. Vi spilte borte mot Leicester og jeg gikk opp i en hodeduell og fikk en smell. Jeg kunne se dobbelt og hadde opplagt fått en hjerterystelse, men den gangen var det ikke innbyttere, så jeg måtte bli værende på banen. Da jeg endelig kom meg til garderoben etter kampen, var jeg skikkelig syk. Bob sa at jeg burde komme meg til sykehus, og han kjørte meg til Leicester Hospital hvor jeg tilbrakte den neste natten. På søndag var jeg bra nok til å få en taxi til å kjøre meg tilbake til Liverpool. Jeg fikk et par dager fri før det var å forberede seg til neste kamp. Det var hjemme, og så vidt jeg husker scoret jeg seiersmålet. «Well done», sa trener Reuben Bennett da jeg kom inn i garderoben, «du pleier aldri å få den kreditten du fortjener». Bob Paisley hadde hørt på og kommenterte kjapt: «Du burde få en smell i hodet hver uke.» Det var slik det var, det var om å gjøre å holde beina på bakken.

ENTUSIASTISK JÜRGEN KLOPP

Det har vært mange managere på Anfield siden Shankly, men vil det være riktig å si at Jürgen Klopp er den som står skotten nærmest av hans etterfølgere?
– Hvis vi snakker om entusiasme, definitivt ja, men som mennesker vil jeg si at de likevel er veldig forskjellige. Shankly kunne snakke i store bokstaver til pressen, men overfor oss var han streng og kjølig.

Du ser fortsatt en del av hjemmekampene til Liverpool?
– Jeg pleier å være på Anfield, ja. Den siste tiden er jeg blitt mer involvert med å være en av de tidligere spillerne som sier noen ord til fansen før kampen, etc.

Hva synes du om dagens Liverpool?
– Jeg liker å se deres offensive spill. Forsvarerne i dag er veldig annerledes enn da jeg spilte. Hvordan de bytter plasser og er på sprang hele tiden. Liverpool er veldig gode på kontringer i dag, mens jeg synes de kan være litt for omstendelige i det oppbyggende spillet. Vi tapte ligaen etter et par unødvendige uavgjorte kamper forrige sesong, forhåpentligvis holder det hele veien denne gangen.