Fra Liverpool vant FA-cupen i 2006

til det ble en ny seier i 2022. Tok det 16 år.

Ventetiden er likevel ingenting,

sammenlignet med hvor lenge LFC måtte vente på sin første.

I 1965 under Bill Shankly skulle det endelig gå.

Noen av klubbens største triumfer har kommet i FA-cupen.

Verdens eldste og mest berømte nasjonale cupturnering

FA-cupen ble for første gang avholdt i 1871/72-sesongen – mer enn 20 år før Liverpool FC i det hele ble stiftet. Det har kun vært to opphold, og det var i de to verdenskrigene.

I FA-cupen kan alle lag ned til tiende nivå i engelsk fotball delta. Lagene på de fire øverste nivåene og hundrevis av lag fra lavere divisjoner deltar i turneringen hvert år. Premier League-klubbene kommer inn i runde tre, når seks runder gjenstår.

Den prestisjetunge FA-cupen var et trofé Liverpool brukte veldig lang tid på å vinne. Først i 1965, under Bill Shankly, klarte de røde å vinne turneringen for første gang.

Liverpool har nå vunnet FA-cupen åtte ganger. Den siste triumfen kom på straffer mot Chelsea i 2022.

Mestvinnende i FA-cupen

KlubbVinnereTapende finalist
Arsenal147
Manchester United128
Chelsea87
Liverpool87
Tottenham81
Aston Villa74
Newcastle67
Manchester City65
Blackburn62
Everton58

Managere med FA-cupseire

Bill Shankly har vunnet to FA-cuper, i 1965 og 1974.
Sir Kenny Dalglish
har vunnet to FA-cuper, i 1986 og 1989.
Greame Souness en i 1992.
Gérard Houllier en i 2001.
Rafa Benítez en i 2006. 
Jürgen Klopp en i 2022.

1914 - Tap

Motstander: Burnley

Manager: Tom Watson

Liverpool - Burnley 0-1

Lag: Campbell, Longworth, Pursell, Fairfoul, Ferguson, McKinlay, Sheldon, Miller, Metcalf, Nicholl, Lacey.

Liverpool var i sin første FA-cupfinale, som ble spilt på Crystal Palace National Sports Centre. Den stadion ble revet på 60-tallet, og det er nå en friidrettsarena der. Foran 72 788 tilskuere, deriblant kong George V som var på sin første finale, skulle det ikke gå veien for de røde.

I stedet var det Burnley som skulle vinne sin aller første FA-cup, etter at den tidligere Everton-spilleren Bert Freeman ble kampens eneste målscorer. Det er fortsatt Burnleys eneste FA-cuptriumf, men også Liverpool skulle måtte vente lenge på sin.

1950 - Tap

Motstander: Arsenal

Manager: George Kay

Liverpool - Arsenal 0-2

Lag: Sidlow, Lambert, Spicer, Taylor, Hughes, Jones, Payne, Baron, Stubbins, Fagan, Liddell

Liverpool var i sin andre FA-cupfinale, 58 år etter at de ble stiftet. Dette var 69. gang FA-cupen ble avholdt, og 127 000 tilskuere var tilstede på Wembley.

De røde hadde slått Everton i semifinalen, der klubbens fremtidige manager Bob Paisley hadde scoret ett av målene i semifinalen. Likevel valgte manager George Kay å vrake Paisley i finalen – og dette var en tid før innbyttere.

Reg Lewis scoret begge målene for Arsenal, og Liverpools supportere måtte smøre seg med enda mer tålmodighet før de kunne se laget sitt få med seg dette troféet tilbake til Merseyside.

1965 - Seier

Motstander: Leeds United

Manager: Bill Shankly

Liverpool - Leeds 2-1 eeo.

Lag: Lawrence, Lawler, Byrne, Strong, Yeats, Stevenson, Callaghan, Hunt, St. John, Smith, Thompson

1. mai 1965 skulle Liverpool endelig lykkes med å vinne cupen som manglet i troféskapet. Det var som at det hvilte en forbannelse over Liverpool når det kom til FA-cupen.

En klubb som hadde suksess på andre fronter, men i den prestisjetunge FA-cupen ville det seg ikke. De røde hadde tapt de to foregående finalene de hadde spilt i, i 1914 og 1950, og nå var det klart for det tredje forsøket, foran 100 000 tilskuere på Wembley.

Bill Shankly ledet de røde, mens Leeds var i sin storhetstid med Don Revie som manager.

Tidlig i kampen brakk Liverpool-forsvarer Gerry Byrne kragebeinet sitt, men innbyttere i engelsk fotball ble ikke innført før tre måneder senere, i august 1965, så Byrne måtte fullføre kampen. Det var Byrne som slo innlegget som Roger Hunt headet i mål for å gi de røde ledelsen.

Sju minutter senere utlignet Billy Bremner for Leeds. Da det gjensto tre minutter av andre ekstraomgang sikret Ian St. John seg legendestatus for alltid, da han headet inn vinnermålet etter et innlegg fra Ian Callaghan. Ron Yeats kunne gå opp trappene på Wembley og hente troféet fra Dronning Elizabeth II, som den gang var 57…

– At en klubb som Liverpool aldri tidligere hadde vunnet FA-cupen var utrolig, og så mange hadde bedt for at det skulle skje med årene, men det hadde aldri skjedd. Da vi slo Leeds, var følelsene uforglemmelige, sa Bill Shankly etter at triumfen var et faktum.

1971 - Tap

Motstander: Arsenal

Manager: Bill Shankly

Arsenal - Liverpool 2–1 eeo.

Lag: Clemence, Lawler, Lindsay, Smith, Lloyd, Hughes, Callaghan, Evans (Thompson 68), Heighway, Toshack, Hall

Dette var den 90. utgaven av verdens eldste fotballcup, og Liverpool var i finale der de skulle møte ligamester Arsenal, som kunne vinne dobbelen.

Foran 100 000 tilskuere på Wembley var det målløst etter 90 minutter, og kampen gikk til ekstraomganger. Der scoret Steve Heighway for Liverpool, før Eddie Kelly utlignet for Arsenal etter en situasjon med klabb og babb. 

Charlie George scoret vinnermålet for «The Gunners» seks minutter ut i andre ekstraomgang – og feiringen hans har for alltid fått legendestatus for de som holder med klubben fra nord-London.

1974 - Seier

Motstander: Newcastle United

Manager: Bill Shankly

Liverpool - Newcastle 3-0

Lag: Clemence, Smith, Lindsay, Thompson, Cormack, Hughes, Keegan, Hall, Heighway, Toshack, Callaghan

I 1974 skulle Liverpool møte et lag som hadde hatt betydelig mer suksess i FA-cupen enn de røde. Newcastle hadde vunnet troféet seks ganger, mens Liverpool kun sto med den éne triumfen fra ni år tidligere, i 1965 under Bill Shankly.

Dette var Shanklys aller siste kamp. To måneder etter bestemte han seg for å legge opp.

Det var ikke ukontroversielt i denne finalen heller. Etter en målløs førsteomgang, scoret Alec Lindsay. Målet ble annullert fordi linjemannen hadde løftet flagget med en feil, og TV-reprisene viste at ballen hadde kommet fra Newcastles Alan Kennedy.

Men ledermålet skulle komme, og det var Kevin Keegan på en volley etter innlegg fra Tommy Smith. Liverpool dominerte kampen, og Ray Clemence ble nesten som en av de 100 000 tilskuerne på tribunen. Steve Heighway la på til 2-0, før Keegan fastsatte sluttresultatet til 3-0 da det gjensto to minutter.

Etter kampen var over kom noen Liverpool-supporterne løpende ut på banen, og la seg ned foran Shankly for å hylle den store skotske manageren.

– Dette er menneskene… De som kom på banen og bukket. Det er disse menneskene jeg er tilfreds for, men er enn for noen andre, og mer enn for min egen del, sa Shankly.

1977 - Tap

Motstander: Manchester United

Manager: Bob Paisley

Liverpool - Manchester United 1–2 eeo

Lag: Clemence, Neal, Jones, Smith, Kennedy, Hughes, Keegan, Case, Heighway, Johnson (Callaghan 64), McDermott

Dette var en sesong der Liverpool hadde vunnet sin tiende ligatittel, og den gamle erkerivalen Manchester United skulle stå i veien for en hjemlig «the Double».

Det sto målløst til pause, men seks minutter ut i andreomgang scoret Stuart Pearson for United. Jimmy Case utlignet to minutter senere, før United tok ledelsen tilbake to minutter etter det igjen ved James Greenhoff.

Det gjorde at United vant sin fjerde FA-cup, og stoppet Liverpool fra å vinne sin andre. Men Bob Paisley sine gutter kunne ikke være skuffet lenge. Fire dager senere var i de i sin første finale i Serievinnercupen, og slo Borussia Mönchengladbach 3-1 på Olympiastadion i Roma. Det ble likevel en ekstremt vellykket sesong.

1986 - Seier

Motstander: Everton

Manager: Sir Kenny Dalglish

Liverpool - Everton 3-1.

Lag: Grobbelaar, Nicol, Lawrenson, Hansen, Beglin, Johnston, Mølby, MacDonald, Whelan, Dalglish, Rush

I 1986 var det Merseyside det handlet om i engelsk fotball. Sju dager etter at Liverpool hadde vunnet ligamesterskapet, og Everton hadde endt som nummer to i ligaen, skulle de to naboene møtes foran 98 000 tilskuere på Wembley.

Dette var Sir Kenny Dalglish sin første sesong som spillende manager – og for en suksess det ble. 12 år etter forrige FA-cuptriumf, skulle Liverpool igjen lykkes på Wembley.

Men det var Everton som startet best. Gary Lineker ga blåtrøyene ledelsen midtveis i førsteomgangen, og «The Toffees» holdt unna til pause. 11 minutter ut i andreomgangen scoret Ian Rush utligningsmålet, og bare seks minutter senere hadde Craig Johnston gitt de røde ledelsen. På slutten la Rush på til 3-1, og det var de røde som kunne juble ned Wembley Way, og hele veien tilbake til Merseyside.

Dagen etter stilte over en halv million mennesker i gatene for å ta imot byens to fotball-lag, både Liverpool og Everton, etter det som hadde vært en utrolig sesong.

– Det å kunne se så mange blå supporterne gjorde det ekstra spesielt. Vennskapet mellom supporterne er utrolig, og det er ikke noe som skjer noe annet sted, sa Dalglish etter at bussene hadde kjørt gjennom byens gater.

1988 - Tap

Motstander: Wimbledon

Manager: Sir Kenny Dalglish

Liverpool - Wimbledon 0-1

Lag: Grobbelaar, Nicol, Gillespie, Hansen, Ablett, Houghton, Spackman (Mølby 74), McMahon, Barnes, Beardsley, Aldridge (Johnston 64)

Sjelden har et lag vært større favoritter enn da ligamester Liverpool skulle møte Wimbledons «Crazy Gang» i FA-cupfinalen 1988 foran 98 203 tilskuere.

Vinny Jones og co hadde riktig nok hatt noen imponerende sesonger bak seg, men her var de enorme underdogs. En heading av Lawrie Sanchez i førsteomgangen skulle bli kampens eneste mål – og John Aldridge misbrukte et straffespark.

Det ble med det ingen «the Double» på Liverpool denne sesongen.

1989 - Seier

Motstander: Everton

Manager: Sir Kenny Dalglish

Everton - Liverpool 2-3

Lag: Grobbelaar, Ablett, Staunton (Venison 90), Nicol, Whelan, Hansen, Beardsley, Aldridge (Rush 73), Houghton, Barnes, McMahon

I 1989 var det igjen duket for et Merseyside-derby i FA-cupfinalen, men denne gang var det spesielt av helt andre grunner.

I semifinalen denne sesongen var Hillsborough-tragedien, der 97 Liverpool-supportere mistet livet. Uansett om en var rød eller blå, sto byens innbyggere sammen, og det gjorde det ekstra spesielt at det var disse to lagene som skulle gjøre opp om pokalen på Wembley kun fem uker etter at tragedien inntraff i Sheffield.

Ledet av Sir Kenny Dalglish, som hadde vært i utallige begravelser – og det samme med spillerne – var det en helt spesiell anledning i London. Før avspark var det ett minutts stillhet, før Gerry Marsden sang You’ll Never Walk Alone før avspark.

Foran 82 800 tilskuere på Wembley, så det ut til å ebbe ut med en 1-0-seier til Liverpool, før det eksploderte. John Aldridge hadde gitt de røde ledelsen allerede etter fire minutter. Med kampens siste spark på ballen utlignet innbytter Stuart McCall, og kampen gikk til ekstraomganger.

I ekstraomgangene ga Ian Rush de røde ledelsen, før McCall igjen gjorde sitt for å ødelegge festen med en ny utligning. I det 104. minutt headet Rush et innlegg fra John Barnes i mål, til det som til slutt skulle bli vinnermålet som gjorde at Liverpool vant sin fjerde FA-cup.

– Vi hadde suksess på Wembley. Vi slo Everton 3-2, og så kom vi tilbake med troféet og hadde med oss troféet rundt på sykehuset, har Dalglish sagt om triumfen i ettertid.

Dette var sesongen da Liverpool til slutt tapte ligamesterskapet på overtid, da Arsenal vant på Anfield, men Dalglish er klar på at akkurat dette året var det et annet trofé som betydde mer.

– Dette er ikke for å være etterpåklok, men dersom det var ett trofé som var viktigere for menneskene på Merseyside det året, så var det FA-cupen, sa han.

1992 - Seier

Motstander: Sunderland

Manager: Greame Souness (Ronnie Moran ledet fra siden)

Liverpool - Sunderland 2-0

Lag: Grobbelaar, Jones, Burrows, Nicol, Mølby, Wright, Saunders, Houghton, Rush, McManaman, Thomas

1990-tallet var tungt for Liverpool. De røde hadde nå Greame Souness som manager, og laget var forbigått på banen. Til finalen mot andredivisjonslaget Sunderland var rutinerte spillere som John Barnes og Ronnie Whelan ute med skader. Liverpool var gjennom et generasjonsskifte, men var tilbake i en finale på Wembley.

Souness hadde vært gjennom en hjerteoperasjon like før, og var ikke tilstede på kampen. Det var Ronnie Moran som ledet Liverpool-laget, men Souness hadde valgt lagoppstillingen.

Det var en finale som skulle handle mest om den yngste spilleren på banen, 20 år gamle Steve McManaman. Sunderland var faktisk det beste laget i førsteomgangen, men lagene gikk til pause på 0-0. Etter pause skulle Liverpool heve seg noen hakk.

De røde tok ledelsen ved Michael Thomas to minutter etter pause, etter en flott halvvolley. Da det gjensto en halvtime falt ballen til Ian Rush – og da vet en hva som skjer. Han fant plass ved siden av venstre stolpe, og scoret det som var hans femte mål i FA-cupfinaler på Wembley – en ny rekord.

Mark Wright kunne gå opp trappene og løfte FA-cuptroféet, for Liverpools femte triumf i turneringen. Under premieseremonien ble det gjort en feil som gjorde at den tapende finalisten endte opp med vinnermedaljene. Dette ble oppdaget av spillerne selv, som byttet ute på banen.

1996 - Tap

Motstander: Manchester UNited

Manager: Roy Evans

Manchester United - Liverpool 1-0

Lag: James, Scales, Wright, Babb, McAteer, Jones (Thomas 86), Redknapp, Barnes, McManaman, Fowler, Collymore (Rush 74)

Igjen skulle Liverpool møte erkerival Manchester United i en finale av FA-cupen, med mulighet for å stoppe Alex Fergusons lag fra å vinne «the Double».

Finalen huskes kanskje best for de hvite dressene, etter at laget var kledd opp i hvite Armani-dresser etter David James sin modellkontrakt med den italienske klesdesigneren. De hvite dressene gjorde at spillerne ble stemplet som «Spice Boys», og fikk et rykte på seg som en gjeng som kanskje brydde seg mer om livet utenfor banen enn på…

En scoring av Eric Cantona fem minutter før slutt ble kampens eneste mål, og United vant troféet.

2001 - Seier

Motstander: Arsenal

Manager: Gerard Houllier

Arsenal - Liverpool 1-2

Lag: Westerveld, Babbel, Hyypiä, Henchoz, Carragher, Murphy (Berger 77), Smicer (Fowler 77), Heskey, Owen

Liverpool var tilbake i FA-cupfinalen i 2001, i det som var en helt spesiell sesong for de røde, der de spilte hver eneste kamp de kunne gjennom hele sesongen – som i 2021/22 – bare at her var det UEFA-cup heller enn Champions League.

Ledet av Gerard Houllier, skulle en her møte Arsene Wengers fremadstormende Arsenal-mannskap. Det var Arsenal som var favoritter før kampen, og selv om det til slutt kun skilte ett poeng mellom de røde og Thierry Henry og co i ligaen, viser historien i ettertid hvorfor det var slik. «The Gunners» hadde noe stort på gang.

Foran 72 500 supportere i sommerværet på Millenium Stadium i Cardiff, som ble brukt på grunn av byggingen av nye Wembley, var det Arsenal som var det førende laget. Stephane Henchoz brukte både hender og føtter for å stoppe Arsenal, men Liverpool holdt unna helt til det var spilt 72 minutter, da Fredrik Ljungberg scoret kampens første mål. Helt fortjent, etter spillets gang.

Men så handler det ikke om hva som er fortjent og ikke i fotball. Liverpool hadde en 21 år gammel Michael Owen i fantastisk form. Han utlignet da det gjensto sju minutter av ordinær tid – og med to minutter igjen på klokka løp han fra alt og alle og scoret like godt vinnermålet. Dette var «Michael Owen-finalen».

– Det var den beste dagen i min karriere. Det er den kampen jeg ser tilbake til mer enn noen annen, og tenker at det var den mest utrolige opplevelsen jeg hadde med å spille fotball, har Owen i senere tid sagt om kampen i Cardiff.

2006 - Seier

Motstander: West Ham

Manager: Rafael Benítez

West Ham - Liverpool 3-3 (1-3 etter straffer)

Lag: Reina, Finnan, Carragher, Hyypiä, Riise, Gerrard, Alonso (Kromkamp 67), Sissoko, Kewell (Morientes 48), Crouch (Hamann 71), Cissé.

Sist Liverpool vant en FA-cupfinale er faktisk tilbake i 2006 – for 16 år siden.

Igjen var det på Millenium Stadium i Cardiff, og igjen var det en skikkelig klassiker. Kanskje den største klassikeren av de alle. Ikke fordi prestasjonen var så glimrende, men fordi det var så dramatisk, og fordi det handlet så mye om én mann.

Dette var året etter at Liverpool hadde vunnet Champions League-finalen på så dramatisk vis i Istanbul. Denne gang var en av heltene derfra, Jerzy Dudek, på benken, og Rafa Benítez hadde hentet inn sin egen foretrukne målvakt i Pepe Reina.

West Ham var motstander, og ga Liverpool virkelig kamp. Jamie Carragher scoret et veldig uheldig selvmål allerede etter 21 minutter, og da Dean Ashton la på til 2-0 bare sju minutter senere så det mørkt ut. Djibril Cissé reduserte med et fantastisk mål etter 32 minutter – og så skulle det meste handle om én mann.

Først scoret Steven Gerrard ett nydelig mål, da han kom stormende inn i boksen etter et praktfullt angrep. Paul Konchesky skulle så gi «The Hammers» ledelsen igjen, da innlegget hans gikk over Pepe Reina og i en bue ned i mål. Liverpool så fortapt ut, før kaptein Gerrard igjen tok saken i egne hender da ballen kom til ham på 32 meter fra mål. Han banket til, og ballen føk ned i hjørnet. De røde hadde fått en ny sjanse, og kampen gikk til ekstraomganger. Der så alle så slitne ut, at det bare kunne ende med straffesparkkonkurranse.

Pepe Reina reddet tre av fire, og Liverpool vant 3-1 på straffer for sin sjuende og så langt siste FA-cuptriumf, i det som for alltid har blitt kjent som «The Gerrard Final».

2012 - Tap

Motstander: Chelsea

Manager: Sir Kenny Dalglish

Chelsea - Liverpool 2-1

Lag: Reina, Johnson, Skrtel, Agger, J. Enrique, Henderson, Spearing (Carroll 54), Bellamy (Kuyt 76), Gerrard, Downing, Suarez

I 2012 skulle Liverpool skulle sin første finale på nye Wembley. Under ledelse av Sir Kenny Dalglish hadde de røde allerede vunnet ligacupen denne sesongen, og var nå i FA-cupfinalen for første gang på seks sesonger, og tok seg der etter en svært minnerik semifinale mot Everton, der Andy Carroll ble helten.

Dessverre skulle det ikke gå veien, og dette viste seg til å bli Dalglish sin siste kamp som Liverpool-manager.

Roberto Di Matteos Chelsea vant finalen 2-1, og Carroll scoret Liverpools reduseringsmål.

2022 - Seier

Motstander: Chelsea

Manager: Jürgen Klopp

Chelsea - Liverpool 0–0 eeo (5–6 på straffer)

Lag: Becker, Alexander-Arnold, Konaté, van Dijk (Matip 91), Robertson (Tsimikas 111), Keita (Milner 74), Henderson, Thiago, Salah (Jota 33), Mané, Diaz (Firmino 98)

Liverpools 15. FA-cupfinale kunne blitt målrik, men endte 0–0 mot Chelsea og uavgjort etter ordinær tid for fjerde gang denne sesongen. Som i ligacupfinalen mot samme lag i februar måtte det hele avgjøres på straffer. Både Chelsea og Liverpool misset en gang på de fem første straffene, men da Alisson Becker reddet den sjuende straffe fra Jason Mount, fikk innbytter Kostas Tsimikas æren av å sikre Liverpool FA-cupen 2022!