Dumpa på blåmandag

På blåmandager som dette, er det ikke godt å sette ord på følelsen når Liverpool FCs beste spiller velger å forlate favorittklubben midt i en sesong, der vi i høyeste grad er med og kjemper om Champions League-trofeet, der vi er videre i FA-cupen og der vi spiller om en god plassering i toppsjiktet av Premier League og er ubeseiret på 13 kamper, eller noe. I det hele tatt spiller vi underholdende og morsom fotball.

Vi har akkurat sikra oss en sterk leder og et godt forsvarsanker i Van Dijk og Liverpool hadde fått de nye Fab Four i Salah, Mané, Firmino og Coutinho. Det var gøy å være et Liverpoolhjerte igjen og det er herlig å kunne få bo i Liverpool og være tett på klubben og ha privilegiet av å se alle hjemmekampene og noen bortekamper.

Liverpool er dessuten en liten nok by til at du fort føler deg hjemme, og du kan møte Liverpool-spillere på matbutikken, i parken, på vei til skolen til ungene eller ved nabobordet på favorittrestauranten.

Vi passerer Philippe Coutinhos hus hver eneste søndag når vi kjører guttungen på søndagsliga-fotball. Det ligger der stort og fredelig i trivelige Woolton Village. Kort vei til koselige restauranter, store parker og små butikker. Bydelen selveste Bob Paisley bodde i og nå ligger begravd i.

Man føler seg som en stor familie her i Liverpool, og det er like tungt hver gang en nøkkelspiller med det lille ekstra, magikeren, ikke føler den samme tilhørigheten. Ikke en gang når Liverpool FC er klubben som har utvikla deg til å bli en superstjerne - som nå selges som en av de dyreste spillerne i historien.

Dette bildet ble tatt i august i 2013. Fem og et halvt år siden. Det var store forventninger knyttet til vår unge brasilianer som kunne glimte til på banen og trylle med ballen som få andre. Glimt av magi. Aller flest ønska Coutinho 10 på ryggen ved sesongstart 2013/2014. Sesongen der Luis Suarez starta i karantene og som skulle bli hans siste i LFC. Der Suarez skulle bli toppscorer i Premier League med hele 31 mål og 12 assists, enda han ikke fikk spille før i slutten av september etter det sjokkerende bittet på Ivanovic.

I all støyen la vi vår lit til Phillippe Coutinho. Der var det ikke noe tull. En liten, beskjeden, hardtarbeidende krølltopp med et stort glis, og med til tider utenomjordiske driblinger, -nedtak, -vendinger og -pasninger og fenomenale frispark.

Nå vil han altså heller trylle i Barcelona. Og ja, jeg skjønner at det er sør-amerikanernes drøm å få spille for Barcelona eller Real Madrid. Og ja, jeg skjønner den spanske tilværelsen er likere i kultur enn den engelske for sør-amerikanerne. Og ja, jeg skjønner at man ikke bor i Nordvest-England på grunn av klimaet. Sjøl for en herda viking fra Finnmark kan den rå vinteren oppleves iskald. Gjennom marg og bein faktisk. Men hva gjør vel det når man kan varme seg på god fotball?

Nå føler jeg meg dumpa. Dumpa av Philippe Coutinho. Jeg skjønte at han på et eller annet tidspunkt kom til å ende i Barcelona, men jeg trodde virkelig ikke at han ville presse gjennom å forlate oss midt inne i sesongen og midt i Champions League-eventyret. Der er han en viktig brikke - for hva er vel Fab Four uten den kreative gitaren? Det funker fint med både trommer, bass og kompgitaren - men man trenger John Lennons kreative hode og hans traktering av strengene, eller Philippe Coutinho om du vil. Hva hadde Beatles' Fab Four vært uten Lennon? Hva er Liverpool FCs Fab Four uten Coutinho?

Det er ikke bare å finne en slik magiker med et gudbenådet talent midt i sesongen. Og Coutinho får ikke spille Champions League for Barca ut sesongen. Så hvorfor dro han nå?

Jeg vet at Jurgen Klopp har gjort alt han kan for å beholde ham - klubben kan ikke klandres. Kanskje kan den kalde vinden fra Mersey det? Poenget er likevel, det er ingen god situasjon å ha en spiller i stallen og på laget som på død og liv vil være et annet sted. Det forsurer miljøet. Det fooringer motivasjonen.

John Barnes sier det alltid i sine foredrag: "Ikke forelsk deg i enkeltspillere, elsk laget. Støtt laget. Ingen spillere er større enn Liverpool Football Club."

Det er sant, men en fattig trøst når man vet hvor viktig Coutinho er både sosialt, som Firminos beste venn, og på banen.

Beklager sentimentaliteten og klisjeene - men de tvinger seg på når man har kjærlighetssorg. Spillere kommer og spillere går. Det er en del av gamet. Men innimellom får man altså følelsen av kjærlighetssorg - når følelsene tar over for fornuften. Ikke mange spillere har gitt meg det - bare Torres, Suarez, Gerrard (sjøl om jeg ikke ble fornærma for at Gerrard slutta - ble bare ordentlig hjerteknust av at en æra var over) og nå altså Coutinho.

Som all annen kjærlighetssorg, kommer også denne til å gå over. Nye magikere vil komme og spille i rødt. Så får vi bare enn så lenge holde rundt hverandre og gå inn i framtida med håp i hjertene om et strålende Champions League-resultat i år, så tipper jeg det kanskje kan stikke bittelitt i hjertet på en fabelaktig spiller som nå pakker sammen alt i huset som ligger på vei til barnefotballen.