Min venn har problemer med ryggen og vi har ventet i over 3 minutter på taxien vi bestilte til klokken 12. Hvorfor kommer den ikke tro? Min klokke viser forresten 4 minutter over 13. Ja, jeg har en klokke som er litt vrien å stille på. Så kommer den, nesten 5 minutter forsinket. En ekte sort London-drosje med kvinnelig sjåfør - det er visstnok relativt sjelden her. Vi sørlendinger er ikke vant til å stå i kø og vente. Såpass har jeg skjønt og 5 minutter er veldig lenge når du skal til Anfield på kamp!

Nå venter en lang fotballsøndag. Vår sjåfør er av den pratesalige sorten. Lenge før vi er på Anfield vet vi alt om familie, venner og bosted til en ekte scouser-dame. Vi betaler 10 pund for turen. Kontant. Ikke noe kort i denne bilen nei. Vi gir henne godt med tips og avtaler hvor vi skal hentes en time etter kampen. At jeg aldri kan lære!

Mitt første derby

Nesten 4 timer før kampstart er det allerede full fyr på ovnen. Vi tar en tur rundt stadion og suger inn atmosfæren. Den kjenner jeg fra mange tidligere besøk, men dette er mitt første derby. Ikke blått å se noen steder. Bare rødt. Tradisjonen tro kjøper jeg et skjerf til veggen på TV-rommet.

Så må vi en tur på The Sandon. Puben hvor klubben ble stiftet. Min venn med ryggen får sitteplass og jeg må stå. Vi treffer to hyggelig karer fra Nord-Irland og praten går lett. Vi får høre om livet i en liten by nær Belfast og de er interessert i historier fra Norge og Sørlandet. For andre gang på turen blir vi spandert øl på. For en hyggelig gest! Hvem gjør det i Norge? Puben blir etter hvert stappfull av røde fans. Så lyder Mo Salah-sangen i lokalet, mens Arsenal banker inn 4-2 mot byrival Tottenham. For en stemning!

Ian Callaghan

Så er tiden inne. Overklassen fra Norge har sitteplass på Main Stand og tilgang til loungen. Vi finner igjen sitteplass til min venn, mens jeg får slått av en prat med Ian Callaghan. En stor spiller i min ungdomstid - han fikk vel aldri et gult kort på sine 7-800 kamper for klubben. En gentleman den gang og en gentleman nå.

Så er det klart for kamp. Vi finner våre seter på stadion. Nærmeste seksjon til the Kop. YNWA lyder enda mektigere enn noen gang. Man får frysninger. Kampen bølger. Store sjanser i begge ender. Vi ser ballen i mål flere ganger og Everton er med på notene. To rader foran meg er det en ivrig sjel. Han reiser seg hver gang det er tendenser til en sjanse og setter seg så utrolig seint ned. «Sit down» roper jeg av full hals for tredje gang rett før pause. Han bryr seg ikke. I tillegg er han minst to meter høy.

Bamseklem

Vi er klare til andre omgang med god margin, i motsetning til en del mennesker. Jeg skjønner ikke at noen kan komme forsinket til en slik fotballfest. Liverpool har flest sjanser, men ballen vil ikke i mål. Jeg har gitt opp å rope på mannen som liker å stå oppe litt for lenge. Det går mot 0-0 før van Dijk poler en ball mot mål 6 minutter på overtid. Vi ser ikke alle detaljer, men når Origi får sin utrolige scoring eksploderer alt rundt oss. Det er de villeste spontane gledesscener jeg har opplevd. Jeg får en skikkelig bamseklem av mannen som ikke ville sette seg. Alt er glemt. Alt er bare en helt utrolig opplevelse.

Vi blir på stadion lenge etter kampslutt og vi er ikke alene. Vi må fordøye en slik mega-opplevelse. Det må oppleves for å forstå det fullt ut.

Ut i Liverpool natta. Til avtalt møtested med vår taxi. Den kommer selvfølgelig ikke. 3 pund til ingen nytte. Vel, spaserturen til Liverpool sentrum var nok atskillig lengre for våre blå motstandere!