«You’ll never Walk Alone» ble sunget mens varmt solnedgangslys traff strekte skjerf over hodene på tribunene. Ved siden av meg rant tårene på sidemannen under vår åpningssang. Som små bekker rant de ned begge kinn over rynker av levd ansikt.

«Det kom noen tårer i dag,» kommenterte jeg til ham som jeg flere ganger har hatt gleden av å diskutere fotball med fra setet på Kenny Dalglish stand.

«Min datter døde for to uker siden og ble kremert på fredag. Jeg har akkurat vært og spredt asken hennes utover havet der hun elsket å surfe,» svarte mannen, mens supporterne ropte ivrig rundt oss idet avsparket ble tatt mellom Liverpool og Tottenham. Jeg slo umiddelbart armene rundt ham, sjøl om jeg egentlig ikke kjenner ham, og ga ham en lang klem, og denne gangen tørka begge tårer. Han fortalte at hun var hans eneste barn og hun hadde ikke rukket å få barn.

Han hadde vært der og voktet ved hennes side de siste to månedene inn i døden, og nå var han utslitt.

«Jeg er glad du klarte å komme hit i dag likevel, og få noe annet å tenke på,» sa jeg. Han svarte han var glad for å være her og at kona, som vanligvis sitter ved hans side, ville komme igjen neste kamp.

«Dette målet var til deg!»

Og ikke før han hadde sagt det, scora Salah, etter bare to minutters spill, og gleden eksploderte rundt oss. Mål mot et Spurs i god form som har ligaens toppskårer i front.

«Dette målet var til deg!» smilte jeg mot min sidemann, som strålte opp av ledelsen, mens han nikka og smilte bredt.

Vi dominerte første omgang og kunne fint scora fler enn ett. Vår angrepsrekke er på hugget, og der både Firmino og Salah stadig plukker opp ballen tidlig i Spurs sine angrep og herjer framover. Husker ikke sist en omgang gikk så fort.

I pausen ser vi på bilder av min sidekamerats datter. Hennes egne bilder på FaceBook - med slående plakater om å leve i øyeblikket og ikke ta tida forgitt, publisert før hun visste hun var syk.

I andre omgang er det et tammere og mer defensivt Liverpool som kommer på banen. Energien og motet har fadet, og det er gjestene som dominerer.

Ellevilt kvarter

Så starter de elleville siste 15 minuttene:

Bare 10 minutter igjen av kampen knaller innbytter Wanyama inn 1-1 etter fantastisk treff fra en utboksing av Karius.

På tampen feller Karius Kane og lang dommerdiskusjon gir stopp i spillet. Det gjør at jeg tror de kommer til å brenne straffen, akkurat som vi gjorde det, da vi fikk straffe og måtte vente med å ta den til etter videoanalyse. Jeg sier til og med dette til min sidekamerat. Og ganske riktig, Karius redder. Rettferdighet, for reprisen, som ikke vi ser, viser at Kane sto i offside.

Ett minutt på overtid scorer Salah 2-1 målet og vi hyler oss hese av glede og klemmer på radene i gruppeklemmer.

«You’ll never Walk Alone» runger igjen rundt banen, men så, som et lite mareritt, ser vi dommeren peker på straffemerket igjen. Seriøst?! Det er bare sekunder igjen av overtid. Denne gangen scorer Kane, som får gullstøvelen etter 100 Premier League-mål i korridorene til Anfield like etterpå.

Og all den energien og gleden som fylte oss, er punktert av en ball i The Kops målrett.

Noen ganger er fotballens marginer så utrolig små og føles så urettferdige. I dag skulle vi vinne for min sidemann og hans kone. En pappa i sorg som likevel hadde klart å mobilisere krefter til å komme. Og som vil fortsette å komme til sitt sete for å delta i felleskapet. Neste gang sammen med sin kone.

Når egen verden stopper opp og når alt kan føles meningsløst, kan laget ditt løfte deg tilbake inn i hverdagen og gi deg litt fri fra sorg og smerte. Det er fotballens kraft på sitt beste.

En synlig påminnelse

Likevel, etter å ha vunnet på overtid, for så å ende opp med å dele poeng, etter omdiskuterte straffer, er hjemveien litt tyngre enn ved seier.

På vei ut så jeg henne, krokete i ryggen av alle årene på jorda, der hun stopper opp for å samle styrke til nye skritt. Tenk så mange skritt hun har tatt for laget sitt gjennom et langt liv som Liverpool-supporter.

En synlig påminnelse til klubben om de mange som virkelig mobiliserer for å komme til Anfield for å støtte laget. Noen ofrer sparepengene for å reise langt, andre trosser mentale eller fysiske plager. Men de kommer. Og det må aldri, aldri fotballklubbene og spillerne ta for gitt.