Derfor var hele verden rød i går

«Hvordan er det mulig? Fotball er urettferdig!»

Det er bare kona som snakker. Vi andre sitter tause og tomhendte på vei hjem fra morbrors låve. Tre gutter i baksetet har nettopp fått erfare at fotball er et brutalt spill. Lydia på fire sover i bilstolen mens vi kjører langs mørke forblåste jærstrender.

Jeg forteller etterhvert guttene at dette må de bare bli vant med, slik er Liverpool-livet. Vi går slukøret i seng men søvnen kommer ikke av seg selv. Om bare Salah hadde scoret på den sjansen …

Liverpool fikk Barcelona til å se ut som Cardiff i store deler av 2. omgang denne kvelden. Jurgen Klopp omtalte kampen etterpå som den beste bortekampen i CL under hans regjeringstid. Vi hadde vært fullt på høyde men Barcelona hadde Messi. Det er på slike kvelder man blir liggende å vri seg. Man tenker på hva som kunne skjedd hvis … Man ønsker at man kunne spole tiden tilbake, at Salah kunne forsøke på ny.

Når man føler at fotballen er brutalt urettferdig begynner man også å fantasere. Man ser for seg den perfekte revansje. Det gjorde i hvert fall jeg denne kvelden. Ingen av de scenarioer jeg så for meg var bedre enn den virkeligheten jeg var vitne til i går. Bare den allmektige kan regissere noe slikt. Han valgte seg et folk, på kvelder som i går er det nesten som man begynner å tro at han også valgte seg en klubb.

Da Vincent Kompany smelte ballen i krysset sent mandagskveld og meldinger om at Firmino og Salah var ute mot Barcelona tikket inn innså jeg at en fantastisk sesong var over. Igjen stod vi der trofeløse med to tomme hender. Vi hadde fortjent så mye mer.

Når den tyrkiske dommeren blåste sluttsignalet sent i går kveld. Danset vi ekstatisk rundt i loftstuen. Denne kvelden fikk guttene være oppe så lenge de ville. De hadde nå fått erfare at Liverpool-livet har to sider.

Uten sine to kanskje beste offensive spillere hadde Liverpool feid Barcelona av banen med en oktan-fotball verden knapt har sett maken til. Med to hviledager mot Barcelonas uke sprang Liverpool Barcelona i senk. Etter en en kraftanstrengelse lørdag kveld mobiliserte guttene atter en gang mot et Barcelona som allerede er mestere og som kunne hvile sine beste forrige kamp.

De så forfjamset ut disse blaserte stjernene med det høyeste lønnsbudsjettet i fotballverdenen. Coutinho virket lettet da han ble byttet ut, Suarez lovet å ikke feire mot sin gamle klubb og holdt ord for en gangs skyld. Hans tjuvtriks ble ironisk nok avgjørende. Da Robertson måtte ut kom Wijnaldum inn. De gikk til Barcelona for å bli best, de ble grundig slått.

De ble slått av den utskjelte Jordan Henderson som rev Barcelonas midtbane i fillebiter sammen med den avdankede James Milner.

De ble grundig lurt av en lokal ung herremann ved navn Trent som for ikke lenge siden var ballgutt på samme bane og som gispet da han fikk et glimt av Steven Gerrard i levende live. De ble slått av bomkjøpet Fabinho som var overalt. De ble slått av sveitseren Shaqiri som trolig var Barcelonas viktigste spiller i første omgang men som stod opp fra de døde og serverte Wijnaldum til 3-0.

De ble slått av Andy Robertson som for to sesonger siden rykket ned med Hull. De ble slått av Joel Matip som ingen hadde hørt om da Klopp kjøpte ham fra Schalke. De ble slått av Gini Wijnaldum som var rasende over å bli plassert på benken.

De ble slått av Allison og Van Dijk som ble kjøpt inn for pengene vi fikk for Coutinho. De ble slått av Sadio Mane kveldens egentlige Messi. De ble slått av Joe Gomez som fikk sesongen sin ødelagt på Turf Moore.

Til sist ble de slått av Divock Origi som høsten 2018 gikk rundt i Sunnmørsalpene og lurte på hva hun skulle finne på til neste år. Denne historien er langt mer utrolig enn det de fleste er klar over.

Da Goliat falt eksploderte Anfield. For Barcelona ble ikke bare slått av spillere de ble slått at drøyt 50 000 troende. En vegg av lyd som paralyserte erfarne verdensklassespillere. Da det hele var over ruslet Messi, Suarez og co desillusjonerte av banen. De hadde møtt noe de ikke hadde møtt før. Noe større, noe sterkere. Noe ferdigheter ikke kan veie opp mot. Noe erfaring og triumfer ikke kan forberede deg på. Noe penger og status ikke kan beskytte deg mot.

Goliat ble ikke slått ved hjelp av sleipe triks. Liverpools opptreden var befriende fri fra alt det som truer fotballen. Laget som under Klopp sesong etter sesong vinner fairplay-tabellen overgikk sine motstandere også her. Man parkerte aldri bussen på Nou Camp, Liverpool prestasjon og opptreden står som en motsats til alt dette.

Fotballfaglige forklaringer kommer aldeles til kort.

Det som skjedde i går handler ikke om presshøyde, 3-4-3 eller 4-2-3-1. Det handler heldigvis om noe mye større. Det handler faktisk om det største i verden ifølge den gamle boken. Tro, Håp og kjærlighet. I går ble Ordet kjøtt som vi sier på bedehuset. Troen, håpet og kjærligheten var inkarnert i Liverpoolspillerne.

Alle merket av Håpet ble tent da Origi trillet inn 1-0 etter seks minutter. Barcelona spillerne skvatt da de så troen i Fabinhos øyne etter taklingen av Suarez. Selv hardbarkede United supportere ble berørt av den kjærligheten fans og spillere sammen uttrykket da de sang salmen You´ll never walk alone sammen etter kampslutt.

En garvet spiller som James Milner som debuterte 10. desember i 2002 gråt.

Klopp måtte ta pauser flere ganger under intervjuvene i etterkant. Wijnaldums tårer gikk viralt.

Ja de er overbetalte, ja de er profesjonelle, men de er først og fremst mennesker. Mennesker av kjøtt og blod, mennesker som fortsatt fornemmer noe unikt, noe evig, noe større, noe større enn seg selv.

Ingen vet dette bedre enn han som kanskje sang høyest av dem alle.

Han som klemte alle, som ikke glemte noen. Han som ikke kalte seg «the special one» men som valgte en tittelen «the normal one». Han som sa at han skulle gjøre tvilere til troende. «From doubters til believers» utbasunerte Jurgen Klopp på tysk-engelsk.

I går var det bare disipler på The Kop. Ingen vet bedre enn Klopp at tro er like viktig i fotball som i livet ellers. «Ingen her tror eller aksepterer at reisen er over» sa Klopp før kampen men ingen trodde på ham. Spillerne gjorde det. Før kampen da You`ll never walk alone runget fikk jeg gåsehud, jeg innså at hele stadion trodde. Hjelp min vantro!

I går kveld jublet alle med Liverpool fordi spillerne minnet oss alle på hva vi egentlig lengter etter. De uttrykket noe vi alle anerkjenner som godt. De legemliggjorde noe vi alle lengter etter å være. Håpende, troende, elskende, kjempende, ærlig, modige, oppofrende, sammensveiset og glade. Derfor var hele verden rød i går. Derfor skjønte selv sørgende Barcelona supportere bak Liverpools mål at de tross alt hadde vært med på noe stort. Her ligger fotballens sanne potensial.

På veggen hjemme i stua har jeg et bilde av Bill Shankly ved siden av står et sitat fra samme mann:

“Above all, I would like to be remembered as a man who was selfless, who strove and worried so that others could share the glory, and who built up a family of people who could hold their heads up high and say ‘We’re Liverpool’.”

Dette er Liverpools DNA. Ingen målbærer dette bedre enn Klopp og hans menn. I dag bærer jeg stolt Liverpool drakta på jobb og kan stolt utbryte «We're Liverpool!»