Moderne med 3 eller tidløst med 2?
Gratulerer med gullet og 14 strake seiere, Manchester City. Imponerende. Men det har lenge forundret meg at 4 tap skal kunne gi 98 poeng og ligagull.
Jeg har ikke kunnet sette ord på hvorfor det ikke har gitt mening. Like mye har det undret meg at Tottenham nesten aldri lenger spiller uavgjort og klarer 4.plassen med 13 tap. Ta også med at Arsenal med delt toppscorer ikke klarer fjerdeplassen. Det må vel finnes en stein ingen har snudd, en forklaring på dette, en parallell virkelighet, har jeg tenkt i mitt stille sinn.
2 tidligere supersesonger har hele vinteren og våren blinket i det fjerne når en har forsøkt å sette årets ligaprestasjon av Liverpool opp mot en nesten tidløs standard. 1978/79 og 1987/88. Jeg har alltid tenkt at 1978/79-generasjonen har stått mitt hjerte nærmest. Det året var ett av de vakreste fotballkortsettene på markedet, og pakkene hvor trioen Clemence, Hansen og Dalglish gjemte seg, kjøpte jeg i Minas kiosk på Karlshus i Råde sentrum. Den kiosken hvor den koselige eldre dama, som så vidt rakk over skranken, hadde alt smått og godt og vakkert mellom himmel og jord.
Om jeg skulle velge ett lag må det derfor bli min barndoms lag for 40 år siden som står igjen som det legendariske. På 42 kamper var de ubeseiret hjemme og fikk 19 seire og 2 uavgjorte. Litt verre gikk det borte, med 4 tap og 6 uavgjort. Men det var nok til å røve hjem pokalen fra Robin Hoods mystiske skog med 8 poengs margin. Det ble 68 poeng. 2 poeng for seier (husk det før dere leser videre). 1987/88-sesongen endte på 90 poeng eller omskrevet til 64 poeng med det gamle poengsystemet. 3 poeng for seier ble så vidt jeg kan huske innført for å forhindre at lagene safet og forsvarte seg inn til ett-poengere for å ikke rykke ned. Dette var nok også en tid hvor underholdningsverdien for publikum begynte å analyseres som en x-faktor i all sport. Alle har siden sent i høst, da noe stort truet med å utkrystallisere seg på Anfield, gravd i historie, statistikk, rundetabeller og sluttabeller og endt opp i tider før Premier League-brandingen ble innført og til og med sett seg nødt til å regne om poeng fra Paisley sine glansdager. Sakte men sikkert har vi nærmet oss 1978/79 sesongen.
Er det noe fornuftig å hente ut av tallstudier og gylne minner? I år tror jeg det er det selv om det ikke hjelper en døyt 12. mai. Hvis vi legger merke til hvor mye tall som brukes i fotballanalyse i dag og hvor viktig riktig bruk av tallmaterialet er, kan man jo lure på om det lille ekstra som City har, bortsett fra at de trolig nå er verdens beste fotballag, er ren kynisk bruk av matematikk i det lange løp. 30 seiere, 7 uavgjort og ett tap holder ikke til gull. 32 seiere, 2 uavgjorte og 4 - fire - tap holder så vidt. Det har lenge plaget og irritert min sunne fornuft at 4 tap skal gi 98 poeng og gull. Jeg har ikke kunnet sette ord på hvorfor det ikke har gitt mening. Like mye har det forundret meg at Tottenham nesten aldri lenger spiller uavgjort.
En uavgjort mindre her eller der for Liverpool er noe Klopp vil kategorisere som meningsløs grubling. Hvor skulle det blitt seier. To kamper peker seg ut for meg som våre svakeste øyeblikk. De eneste to gangene Liverpool ikke har klart å slå umiddelbart tilbake etter et poengtap i ligasammenheng.
29. september: 1-1 på Stamford Bridge etterfølges av 0-0 hjemme mot City 7. oktober. Legg til tap i Ligacupen og tap mot Napoli i dagene rundt der og du får en slags kontekstuell formdupp. Jeg velger å se bort fra at dette er en formdupp, men heller kalle det falsk trøst i et uavgjort resultat. Den andre kampen var 4. februar, 1-1 borte mot West Ham etter sjokket 1-1 hjemme mot Leicester uka før.
City har én dobbelknock i hele sesongen, to poengtap (riktige tap) på rad rundt juletider. Dette på smått utrolige 4 dager.
Filosofien om at angrep er det beste forsvar, inkluderer trolig også påstanden, for både Guardiolas og Pochettinos del, at det er bedre mentalt sett å gå på en trøkk i ny og ne enn å spare på ett-poengere. Jeg har alltid tenkt at en uavgjort pakker inn realiteten av et poengtap, og følgelig ikke blir den realitetssjekken som fører til at man umiddelbart må slå tilbake.
For meg står derfor det eneste tapet mot City (tilsammen ett poeng over to kamper) igjen som Guardiolas vinnerformel. Uavgjort ville ikke vært godt nok. Neste år skal vi tenke det samme mot de store. Uavgjort vinner oss ingen ting i en duell lenger. Dette blir det siste lille steget å ta. Dersom City tar FA-Cup-pokalen møter vi de til dyst i Community Shield-kamp allerede i august. Den skal vi vinne. Så skal vi ha minst 3 poeng (minst 1 seier) mot de argeste tittelrivalene. Ikke ett poeng i 6-poengskampene som i år.
Tilbake til 1978/79. Jeg tror ikke så mange har regnet om poeng for seier den andre veien ennå, derfor har jeg lyst til å avslutte med å presentere årets lag med blant annet trioen A. Becker, Virgil og M. Salah i lys av 1978/79 sesongen. Jeg vil på gamle måten dele ut 2 poeng for seier og ett for uavgjort. Da ender Liverpool, etter kun 38 kamper, på 67 poeng og Manchester City ender på 66. Legg til at 9 strake seier på slutten av sesongen er uhyre sjelden kost for Liverpool. Dette er tidenes sesong i mine øyne, så langt …