YNWA mot «I’m forever blowing bubbles»
Det er ikke bare undertegnede som har vinterferie. På Hovden. De helrøde har også hatt sin vinterferie. På Marbella.
Kontrastene er store. Her går dagene med til skiturer og snøskuffing. Det eneste vi kanskje har felles er at batteriene lades. Et avbrekk fra hverdagen er kjærkomment. Når ferien er over skal jeg tilbake i jobb - mer opplagt enn noen gang. Kanskje. Eller sitter feriefølelsen litt i kroppen?
Jeg husker godt min egen siste tid som spiller. Riktignok ikke på toppnivå, men på Lillesands over 49 år-veteranlag. Vi trente også, riktignok ikke hver dag. Ferier hadde vi også. Første kamp etter enhver ferie lå vi under 0-3 etter 20 minutter! Overgangen fra trening eller ferie til kamp var brutal. Selv om barnebarn syntes vi spilte som reprisene på TV, i sakte film, føltes det lynhurtig for oss.
Vel, poenget er følgende: Liverpool har hatt vinterferie. De andre lagene vi kjemper mot har ikke hatt det. Er vi mer skjerpet, eller får vi en i fleisen før vi våkner igjen? Jeg har mest tro på at vår tyske venn har passet på at spillerne ikke er i feriemodus slik undertegnede er. Klopp er ikke typisk tysk. Han har gitt meg et mer nyansert på den typiske tysker. Han smiler alltid. Det hadde forresten jeg også gjort med de hvite tennene! Men for en autoritet han utstråler! Det virker som om han eier hele klubben og alltid har vært der!
En Liverpoolfri helg i februar er nok. Nå er det fryktelig spennende å se laget til lørdag mot laget som kjennetegnes av klubbsangen «I’m forever blowing bubbles». Sangen har røtter helt tilbake til 1920-årene. Det berettes om en lokal spiller som lignet på hovedpersonen i en reklamefilm som het «bubbles», og hver gang laget spilte godt sang de den nevnte sangen. De slår oss på klubbsangens lange tradisjon, men det får holde! På lørdag er det vi som skal synge høyest både før og etter kampen.