Endelig fikk Klopp og Liverpool sitt kjærlighetsbarn!

Det 7,5 kilo tunge og 73,5 centimeter store vidunderet med store ører ble løftet til værs i et regn av konfetti på Wanda Metropolitano lørdag 1. juni 2019 klokka 23.14.

1. jun 2019 kl 23.54 Arve Vassbotten arvaldo

Hadde Liverpool tapt Champions League-finalen 2019 mot Tottenham, hadde jeg fortsatt ikke krevd noe mer av Jürgen Klopp enn han har levert til nå.

Jeg hadde fortsatt elsket han like høyt.

Jeg hadde fortsatt ment han var like perfekt for mitt kjære Liverpool. Jeg ville fortsatt ment at de to er skapt for hverandre.

– Det er en stund siden klubben og jeg ble forelsket i hverandre, sa Klopp på pressekonferansen dagen før finalen.

Ingenting gleder meg mer enn at de to etter noen mislykkede forsøk i både cuper og serie, endelig har fått sitt kjærlighetsbarn.

Det 7,5 kilo tunge og 73,5 centimeter store vidunderet med store ører ble løftet til værs i et regn av konfetti på Wanda Metropolitano lørdag 1. juni 2019 klokka 23.14.

Men har han vunnet noe? JA!!!!

Nå skal det få plass på Anfield sammen med de tre europacuptrofeene som Bob Paisley tok med seg fra Roma i 1977 og London i 1978 og i 1981 i Paris, som Joe Fagan hentet hjem fra Roma i 1984, og som Rafael Benitez fikk med seg i Istanbul i 2005.

Nå skal også Jürgen Klopps navn på plass der det hører hjemme, blant Liverpools aller største legender.

Nå kan veggen ved «The Walk of Champions», som leder inn til garderoben, oppdateres med ett nytt trofé, «We won it five times» skal aldri runge over Anfield mer, og aldri mer skal noen si om Klopp: «ja, han har gjort det bra i Liverpool, men hva har han vunnet?».

Er noen dumme nok til å spørre, er svaret: Ja, Champions League i 2019.

Det trofeet Barcelona skulle vinne, Real Madrid skulle vinne, PSG skulle vinne, det Manchester City siklet mer på enn Premier League-tittelen. Men Jürgen Klopp conquered all of Europe.

EN MER TAKK:
EN MER TAKK:  5-tallet her må oppdateres og det raskt! Nå er også Liverpool anno 2019 en del av mesterne.

Mer stabilitet

Klopp hevdet på pressekonferansen før finalen at han ikke lærte spesielt mye av fjorårets finale.

Men alt tyder på at han lærte mye av veien dit, og tiden etterpå.

Han gjorde endringer der han så det var problemer i fjor, og hentet inn en defensiv midtbanespiller i Fabinho og en ny keeper i Alisson, og det er skapt en ny trygghet i laget og blant spillerne som er blitt ett år eldre.

Ta for eksempel Trent Alexander-Arnold og Andy Robertson, som begge har gjort klokere valg om når de skal gå offensivt denne sesongen.

Med den mer forsiktige tilnærmingen har det ikke bare redusert antallet baklengsmål, de har også blitt enda viktigere offensivt enn de var før.

Virgil van Dijk var med i finalen i fjor også, men har fortsatt sin enorme påvirkning også det siste året. Og bak seg har han fått en helt annen bauta.

Det er nok derfor Klopp også hardnakket hevdet at «dette Liverpool-laget» ikke har vært i noen finale før. Det er et lag som er langt bedre bygget for å vinne de aller største trofeene.

For Klopp holder det ikke at de aller fleste spillerne hadde finaleerfaring fra før, for dette er et lagspill. Det er alle eller ingen, og nå har de løftet trofeet sammen. Alle 23 pluss trenere, til ledere og ned til kantinepersonalet, alle har hatt sine roller i suksessen som nå er skapt.

Gjennom forrige sesongs vei til finalen, lærte Klopp harde lekser i stabilitet. Med prestasjoner som varierte voldsomt, til tross for at de tok seg til finalen.

Slik som da de slo Roma 5-2 hjemme, og tapte 4-2 borte. Eller som da de ledet 3-0 mot Sevilla, men det endte 3-3 i gruppespillet. Man kan hevde det samme gjelder denne sesongen med prestasjonene på bortebane i gruppespillet, men mostanderne, med unntak av Røde Stjerne, var langt sterke denne gangen.

PSG, en kandidat til Champions League-tittelen, og Napoli, som sesongen før luktet på Serie A-tronen de har jaktet siden Diego Maradonas dager, var motstandere i en veldig tøff gruppe.

Men da sluttspillet begynte, var kvaliteten en helt annen fra Liverpool. Imponerende prestasjoner mot Bayern München og Porto, strålende spill mot Barcelona, som over hodet ikke ble reflektert i resultatet i den første kampen.

Belønning fikk de på Anfield 7. mai da Liverpool tok seg til finalen med kanskje tidenes kamp på Anfield. Fjorårets Liverpool-lag hadde aldri klart å holde nullen mot Barcelona i en slik kamp. Aldri.

Keeper i verdensklasse

TO AV DAGENS HELTER:
TO AV DAGENS HELTER:  Alisson Becker og Mohamed Salah.

Og når man kommer til finalen, er det ingen som vet bedre enn Liverpool fra fjorårets erfaring at det ikke skal mer enn en hump eller to i veien for at ting går galt. Derfor lærer man ikke noe av finaler, men veien før og etter. På finaledagen er det for mange tilfeldigheter som avgjør.

Men om Mohamed Salah ble skadet i fjorårets finale, scoret han i denne, og om fjorårets finale ble preget av et par stygge keepertabber fra Loris Karius, ble denne preget av en keeper i aller høyeste verdensklasse.

Alisson Becker viste hvorfor dette laget ikke er det samme som var i finalen i fjor.

Heldigvis gikk alt Liverpools vei denne gangen.

Også har vi overraskelsesmannen Divock Origi da, mannen som var på vei ut av klubben og så har levert gang på gang når de røde har trengt det.

Tottenham er en motstander som i likhet med Liverpool har vært opptatt av å bygge steg på steg, opptatt av å bevare kontinuitet og som Liverpool, har de måttet finne sin måte å hevde seg på mellom oligarker og oljesjeiker.

Men om prosjektet og strategien er bra, og om tvilende er blitt troende, så er det ingen ting som avler suksess som trofeer.

Nå kan de berøre skiltet igjen

For når Liverpool «nesten» har vunnet noe stort tidligere, så har Luis Suarez sagt han ville vekk for å vinne noe, Raheem Sterling har sagt han ville videre for å vinne noe, og Philippe Coutinho ville videre for å vinne noe. Vinnere skaper vinnere. Og trofeer har en magnetisk tiltrekningskraft som lar de beste spillerne bli, og lar de store spillerne komme.

For nå trenger de ikke å bli minnet om Liverpools rike historie lenger, nå er de en del av den.

Nå vil de komme til en klubb som er veldrevet, som har verdens mest karismatiske manager med de beste man management-ferdighetene, og en klubb som har en fanbase som viser at den 12. mann ikke er en klisjé - det er en kraft som eksisterer.

For mens eiere, managere og spillere forsvinner, er det fansen som blir igjen, og det er de som fortjener dette aller mest.

Selv om mange har ventet i 14 år på dette, kan jeg ikke annet enn å glede meg litt ekstra over at de unge supporterne som har flokket til laget de siste årene nå ser at de har valgt et lag som ikke bare er underholdende å se på, som ikke bare har store profiler, de har valgt et lag som vinner trofeer.

– Jeg har sagt til spillerne at de ikke skal røre «This is Anfield»-skiltet før de har vunnet noe. Det er et tegn på respekt, sa Klopp, med tydelig henvisning til Liverpools rike historie i september 2016.

Fra neste sesong kan de klappe skiltet alle som en.

For nå trenger de ikke å bli minnet om Liverpools rike historie lenger, nå er de en del av den.

Har du innspill til journalisten?
[email protected]