Takk for all moroa – Hvil i fred, Gerard Houllier
Vi legger snart bak oss et spesielt år, der mange har fått nye utfordringer og kjent på forandringer som har dominert hverdagen.
Noen nye helter har kommet til, mens noen dessverre har forlatt oss.
Som supporter av en fotballklubb er man ofte delaktig i et felleskap som gjør det hele så mye mer moro. Tilhørighet og vennskap er viktige faktorer utenom det sportslige. I perioden før 1992 dominerte Liverpool engelsk fotball, på 80-tallet rant det inn så mange titler at det er vanskelig å holde tellinga. Etter at Kenny Dalglish trakk seg i februar 1991 begynte den sportslige nedgangen og erkerival Manchester United overtok dominansen.
Det ble et magert tiår, men klubben klarte å hente Gerard Houllier som etter en tid sammen med Roy Evans tok over roret. Det betydde store omveltninger for lekne spillere på gode lønninger. Nå var det slutt på store pints i baren på Moat House etter kamp. Kosthold og treningsregime ble endret og optimalisert. Liverpool hevdet seg stadig bedre og nærmet seg Arsenal og Manchester United, men en satt hele tiden med en følelse av at det lille manglet.
I 1999 vant Manchester United en ellevill trippel, det var stang inn på absolutt alt og veldig tungt å bivåne. Heldigvis var Houllier en slu taktiker og de neste årene sikret Danny Boy 1-0 på Old Trafford, slike seiere betydde mye der man hadde lite håp om trofeer.
Våren 2001 var enorm
Men våren 2001, som etter min mening er den beste i klubbens historie, var helt enorm, og det Gerard Houllier først og fremst vil bli husket for. Vi snakker om episke kamper på rekke og rad, bortekamper i Europa og finaler i Cardiff, som var vikar for Wembley. For min del handlet det også om de venner man får i et felleskap som Liverpool, enten det er norske eller engelske som beriker ens tilværelse. Jeg begynte å jobbe i Kop Shop sammen med Bård Thoresen og Per Rune Smestad, og fikk lønna utbetalt av Roger Dahl.
Den våren 2001 ble det 3-4 turer der Roger Dahl var med, supporterklubbens revisor og altmuligmann, hans som kunne fortelle om Ole Gunnar Solskjær i vårt mantall så sent som i 1994. Når jeg tenker på Gerard Houllier tenker jeg også på alle minner sammen med Roger Dahl, som dessverre også døde av sykdom i ung alder. Du er savnet Roger.
Våren 2001 handlet om Goodison Park, 3-2 på overtid og en ekstase som fremdeles henger veldig høyt på lista. Det var en fantastisk tur til Barcelona, der Roger Dahl og Olav Rosvold satte sitt preg på Norwegian Wools banneret. Det var Roma away og drama i returen da 2-0 nesten ble skuslet bort, dommeren pekte vel på straffe til Roma?
Det var to finaler i Cardiff som begge gikk stang inn, spesielt FA-cupfinalen mot Arsenal må kunne betegnes som et ran etter to sene Owen mål, mot et fullstendig dominerende Gunners.
Det var nye gleder hjemme mot Barcelona der Gary Macca igjen avgjorde, det var sterke ligaseiere over Manchester United og Charlton, og det var ikke minst turen til Dortmund.
Undertegnede hadde som vanlig ikke noen billett, men vi dro med tog via Malmø og København og havnet opp i Tyskland med sjefen i Schalke04 som fikset alt.
Matchen hadde det meste, det var en berg og dalbane Liseberg aldri har sett maken til. Det var som livet, gleder og sorger om en annen. En komfortabel 3-1 ledelse ble spist opp på få minutter og det endte 4-4 etter at Jordi Cruyff av alle utlignet. Heldigvis hadde vi Gary Macca som avgjorde på Golden Goal, som det het den gangen.
Who let the reds out?
Repoise en paix Gerard