Panikk eller storm i vannglasset?

Det er lenge siden jeg har vært så slukøret. Et tap er selvfølgelig ingen katastrofe. Langt derifra. 0-3 mot et bunnlag er dog litt mer enn et tap. Er det grunn til å få panikk eller er det storm i vannglasset?

Fotball er en uberegnelig sport. Vi går ubeseiret over et år og vinner så godt som alle kamper. Så kommer det ett tap og nye nerver settes i alarmberedskap. Hvordan er det mulig å tape fortjent med tre mål mot et lag i bunnen av tabellen?

Et ufortjent tap mot Watford hadde vært enkelt å svelge, men et helt fortjent tremålstap er noe ganske annet.

En dårlig dag på jobben. Den kjenner jeg godt etter mange år i ingeniørbransjen. Hvis det er forklaringen så er vi gudskjelov snart i feststemning igjen. Da får Chelsea se et helt annet rødt lag i hovedstaden på tirsdag.

For lettvint

Det blir også forholdsvis lett å ty til at Hendo mangler. Og at Lovren har sine begrensninger. Det er jeg redd for at blir for lettvint.

Den såkalte vinterpausen har ikke gjort godt. En uke på ferie. I sola. Det fjernet skarpheten. Kanskje lettvint forklaring det også, men vi står nok i fare for å sole oss litt for mye i glansen av en kanonsesong.

Det verste for meg er kroppsspråket til spillerne. Gløden og entusiasmen er foreløpig fremdeles på ferie. Vi så det mot West Ham også. Både Trent og Sadio så ut som begravelsesagenter mot Watford. Det var ikke et smil å oppdrive. Ikke en gang hos Klopp. Ikke hos meg heller for den saks skyld.

Dere skjønner sikkert at jeg har ingen ønsker om å være negativ, men derimot har jeg en ubegrunnet panikk for et sammenbrudd i en jubelsesong uten sidestykke. Det har aldri vært en dans på roser å være Liverpool supporter. Du må ha nerver av stål og hjerte som en topputøver for å komme helskinnet gjennom de fleste av Liverpools kamper. Det er bare unntaksvis at det siste kvarteret av en kamp kan nytes med en komfortabel ledelse.

Chelsea på tirsdag og Bournemouth til helga blir i hvert fall ufattelig spennende!