En vanskelig tid
Vi er inne i en fryktelig tid. For noen er den verre enn for andre. For noen er den veldig ille. For andre, er den helt tragisk, med dødsfall i familien, blant venner eller bekjente. Tap av jobb og derav tanken på en usikker framtid. Selv går jeg kun ut for en times spasertur om dagen og til butikken et par ganger i uken. Der står det en ansatt og spruter antibac i henda på meg. Inne i butikken rusler folk rundt med et søkende blikk, men de leter kun etter ruter med god avstand til andre. Jeg også. Vi oppfører oss ikke akkurat som det flokkdyret vi er, nå om dagen. Men det er bra. De aller aller fleste gjør det rette. En tur på butikken, er en guffen opplevelse. Hver gang.
Tanken på at det kan være på den måten i flere måneder, gjør ikke saken bedre, Man kommer hjem og vasker henda grundig. Mange ganger om dagen. Så mange at stemplene på handa, fra discotek-rundene på 80-tallet nesten dukker opp igjen. Hjemme er det depressive nyheter 24/7. For meg er retrokamper på TV dårlig underholdning om dagen. Gjør savnet etter fersk vare enda større.
Oppe i all elendigheten, som ingen helt vet når ender og hvordan krisen ender, må det også være lov til å bekymre seg over enda en ting. Fotballen! Den som altid er der. Enten den engelske eller den norske. For min del er savnet av Liverpool-kamper, noe som gjør hverdagen enda mer dyster.
Flere titalls spådommer om hvordan Premier League 19/20 kan avgjøres sportslig og fri fra ekstra smitte, florerer på nettet. Håpet stiger. Helt til at jeg kommer over artikler og innlegg om hvorfor sesongen 19/20 bør skrotes og starte på 20/21 når man kan. Det er ingen vits for meg og gå i dybden i en forklaring på hvorfor jeg ønsker en fullførelse av sesongen i trygge rammer.
Jeg er så inhabil i saken at jeg skinner rødt. Det eneste jeg vil si, er at om rettferdighet skal skje fyllest, er at riktig lag tar gull, kommer til Europa, rykker ned, rykker opp osv. Mulig det er 25 grunner til at jeg mener dette, men synes at alle sportsinteresserte bør ha nok ballast av rettferdighetssans i seg, at de er enig. Et strengt teste-regime, tomme tribuner og fotball når man kan, høres bra ut og jeg får igjen et håp. Så kommer tankene på at en restart av sesongen, når man kan, får avviklet runde 34. Så er overskriften i krigstyper på nettet: Fire spillere i Premier League er smittet av viruset jeg ikke orker og navngi lenger. Full stopp på ubestemt tid. Ligaen er ikke avgjort, men ...
Oppe i all denne uvissheten, er det viktigste at flest mulig får se igjen sine kjære når man igjen har kontroll. At færrest mulig mister sin bedrift eller jobb. At jorda tar minst mulig skade av pandemien. Men! At noe jeg har ventet på i 30 år og som var klink banker for uker siden, skulle gå rett i veggen på denne måten, må det være fullt lovlig å føle seg hjelpeløs av.
Har opplevd gullene i 75/76, 76/77, 78/79, 79/80, 81/82, 82/83, 83/84, 85/86, 87/88 og 89/90. Ikke synd på meg på den måten. I forhold til de helrøde som ikke har opplevd «our bread and butter». Var i i hvert fall fra 73/74, gammel nok til å ha tålmodighet foran en hel tippekamp på NRK. Nå var fester planlagt, trøyer for anledningen bestilt og vi ventet bare på datoen. Eller kampen der det store ville skje. For det kunne ikke gå galt. Når ingen lag kunne stoppe oss, ble vi stoppet av en pandemi i stedet. Det kunne vært avgjort nå.
Mest sannsynlig hadde den festen allerede funnet sted, men Bill Shankly bommet grovt på et av sine sitater. Noe er viktigere enn fotball. Nemlig liv og død. Håper alle gjør sine saker med omtanke. Så kan dette bli bra. Please! Walk alone for another while!