«TerraceUltra» - t-skjorter inspirert av fotballkulturen

Man treffer mange spesielle folk i fotball. Det er mange interesser. Mange forskjellige tilnærminger. Fran er en av dem. Vi treffer han et steinkast fra Anfield en høstdag etter kamp. Han er i ferd med å pakke baggen og hive seg på toget til Teesside i Middlesbrough hvor han bor sammen med kjæresten sin.

Born and bread scouser. Med en utdannelse fra The Kop. Derav også interesse for det meste som har med de forskjellige fotballkulturene å gjøre. Både her på Merseyside og ikke minst i Sør-Amerika.

Han presenterer seg ikke med noe etternavn og det faller heller aldri naturlig å spørre. Noe bilde er det heller ikke snakk om. «No pictures!», kommer det raskt når vi tar opp kameraet.

Han søker ikke publisitet, Det ligger ikke for ham. Fran er imidlertid en lun og varm person som ikke må pushes for å snakke engasjert om kunsten og interessen sin her i livet; håndlagede t-skjorter inspirert av supporterkulturen.

Handler om stolthet og det unike

Foran ham på bordet ligger en rekke av verkene hans. T-skjorter laget med kjærlighet. Han snakker med hjerte når han forklarer ideen og bakgrunnen for hver enkelt av dem. Det handler om det unike, og stolthet til den delen av fotball som han finner mest interessant. Tribunekulturen.

– Hele ideen min, inspirasjonen min, er tanken om at folk skal stå med pinten sin stolt på puben og oppleve at folk komme bort og spør «fucking hell, look at that. Where did get that from?». Og ut fra det kan det komme mange gode samtaler når folk forstår at de har samme smak og interesse.

Sin første kamp på Anfield var testimonialkampen til Chris Lawler i 1978. Han satt på det som den gang het Kemlyn Road (nå Sir Kenny Dalglish Stand) og så mot havet av syngende Kopites. Hvite engangs te-kopper som ble kastet ned mot banen omtrent som en snøstorm. Sangene. Bevegelsene og den summende lyden av en tribune som representerte noe spesielt. Noe unikt. Akkurat slik t-skjortene han begynte å produsere mange år senere.

Vaskelapp med egne dikt

Han drar frem noen eksemplarer og brummer litt når han ser hvordan husverten har vasket de unike plaggene hans. Fran viser frem den hvite merkelappen hvor det er en liten melding til kona eller kjæresten.

– Det handler ikke om noe kjønnskamp, forklarer han. – Bare det faktum at vi mannfolk er håpløse når det gjelder klesvask.

– Vi ville ødelagt skjortene i vasken på første forsøk. Kun de beste skal få vaske disse skjortene og derfor hyller jeg damene med et lite dikt. Han leser høyt: «Hi girl, whatever you do, dont wash me shirt. It holds a moment in time. The cheers, the beers, the bloodsweat and tears, forever will be mine».

Han smiler lurt og drar frem en annen. Det ser ut som blindeskrift, og er det også.

– Jeg har laget skjorter med «conqueror» på mange forskjellige språk til kunder over hele verden. Derfor var det også naturlig å lage med blindeskrift. Min venn Martin er blind og har gått på The Kop i mange år. Jeg husker spenningen da jeg leverte den. Hadde jeg fått det rett? Martin brukte ikke mange sekundene før han sa «perfect!». Det var en god følelse, sier Fran og gliser beskjedent.

Fran snakker som scousere flest når de blir ivrige og snakker mye om det personlige skjortene hans representerer.

–Jeg ser på det som et spesielle «kontrakt» mellom meg og eieren. Derfor har hver eneste en unik label med modellnummer, skjortenummer og en signatur fra meg. De leveres alle med en personlig touch.

Sør-Amerika og «Barra bravas»

Du virker også å være fascinert og inspirert av Søramerikansk fotball?

– Ja, min første kjærlighet i fotball var på mange måter VM i 1978 og Estadio Monumental i Buenos Aires. Det var noe med stemningen på tribunen. Regnet av konfetti. Kempes og hele rammen rundt mesterskapet. Han tar en pause, lener seg tilbake på stolen, lukker nesten øynene og smiler fornøyelig:

– It was all fucking magical to me.

– Det er fortsatt det VM jeg husker best av alle mesterskapene jeg har fulgt. Derfor var det en drøm som gikk i oppfyllelse da jeg mange år senere kunne besøke stadionet. Jeg tok av meg skoene, gikk ut på gresset, selv om vi ikke fikk lov. Jeg bare måtte kjenne matta under beina mine. Det var på mange måter en full sirkel av alle mine drømmer. Det lå noe konfetti igjen fra siste kamp, og plukket det med meg, sammen med noe av gresset. Priceless!

Hva er det som spesielt tiltrekker deg til den Søramerikanske fotballen?

– Jeg må innrømme at jeg liker «Barra bravas»-aspektet. Det er omtrent som en karriere. En jobb. Du blir gjerne hektet er «med» fra du er 10-11-12 år gammel. Klubben gir dem billetter og spillerne bidrar økonomisk til reiser og annet. Lederne får det som egentlig kan kalles for lønninger.

– «Barra bravas» har mye mer makt enn supportere her i England. Liverpool skiller seg muligens ut med SOS og det forhold supporterne tradisjonelt har hatt til hierarkiet på Anfield. Kandidater som ønsker å bli presidenter eller valgt inn til andre prestisjetunge verv må ha «Barra bravas» på sin side. Er vel egentlig rimelig korrupte greier, men det er slik det er i de landene og det er noe med det som gjør meg nysgjerrig.

Har inspirasjonen har alltid vært fra supporter-kulturen og spesielt fra utenlandsk fotball?

– Definitivt. Engelskmenn kan være veldig snobbete. Spesielt i forhold til utenlandske spillere. Afrikanske og søramerikanere har fått gjennomgå opp gjennom årene. Måten de spiller på, måten de faller på og liksom hele innstillingen har blitt sett ned på. Men det er forskjellige kulturer vi snakker om og jeg har alltid trykt den type fotballen til hjerte mitt.

– Liverpool spilte jo regelmessig i Europa da jeg begynte å gå på kamp og supporterne kom alltid hjem fra bortekamper med effekter vi ikke hadde sett før. Det kunne være en hatt eller en spesiell type skjerf. Alt mulig egentlig. Det var en ting da vi reiste på bortekamper på kontinentet å alltid å ha med oss noe som vi kunne bytte med. En pin eller et skjerf. Et eller annet som gjorde at vi kunne komme hjem med ting ingen andre hadde. Det var en del av konseptet og kulturen blant the travelling kop.

Små opplag, smal distribusjon

T-skjortene lages i veldig små opplag. Får du av og til spørsmålet om hvorfor kan du ikke bare kan kline til og lage noen 100 stk av et populært design slik at flere kan få?

– Ja, jeg hører det av og til. Det er hyggelig at folk liker det jeg gjør, men en slik tankegang er likevel helt fjernt fra hvordan jeg tenker og det jeg ønsker å gjøre. Det ville vært en stor nedtur for meg å gå på kamp og se skjortene mine overalt. Da forsvinner det spesielle og unike, alt som for meg betyr noe. «It will have lost its soul».

Jeg ser en del politiske budskap. Er det viktig for deg?

– Absolutt. Den eneste t-skjorten jeg aldri vil slutte å lage, er «La República». Den har min egen Liverbirds, som jeg bruker på mange designs. Den lager jeg til alle som vil ha. Det er alltid folk som spør etter den. « La República Socialista – Scouse de Liverpool». Den går aldri av moten.

For de som vil følge Fran på twitter – sjekk @TerraceUltra. T-skjortene distribueres normalt via hans Telegram-kanal.