41 år siden Liverpools «veteraner» triumferte i Paris
Den 27. mai 1981 vant Liverpool sin tredje Europacup og omstendighetene var ganske like morgendagens.
«We won it at Wem-be-ly, We won it in gay Paree» synger Liverpoolfans i supporterlåta som lenge het «Five Times» men som etter triumfen i Madrid måtte gis nytt navn: «Six Times». «In 77 and 84 it was Rome».
Liverpool vant sin første Europacup i Roma i 1977, sin andre på Wembley i 1978. Nottingham Forest tok over den europeiske tronen i 1979 og 1980, men man klarte ikke å holde Bob Paisleys menn borte lenge. I 1981 var de tilbake i finalen.
Kampen ble spilt på Parc des Princes i Paris, og motstander var Real Madrid. Finalen var Real Madrids niende – de hadde allerede vunnet turneringen seks ganger. Spanjolene måtte tåle favorittstemplet – eksperter hevdet offensivt at Liverpools storhetstid var over.
Det ville ikke Liverpool-fansen høre noe av. Horder av røde supportere valfartet over kanalen og til den franske hovedstaden. Bare 12 000 billetter gikk til supporterne av hvert lag, til tross for at stadion tok 48 000. Billettprisen var £3 – men skal ha blitt solgt for hele £60 på svartebørsmarkedet.
– En ubeskrivelig følelse
Det var ikke en elegant kamp. Lagene var fysiske, ikke redde for å kaste seg inn i harde taklinger, men kampen hadde nerve. Den var intens, den var oppslukende hvis man heiet på et lag, kanskje litt kjedelig dersom man var nøytral. Etter en lang sesong var spillere på begge lag slitne og hadde slitt med skader. Kenny Dalglish hadde blitt skadet i semifinalen mot Bayern München og gått glipp av seks ligakamper, men var likevel med i troppen som reiste til Paris. Alan Kennedy hadde pådratt seg et brudd i håndleddet i den første kampen mot Bayern, men var tilbake på banen i siste ligakamp mot Manchester City.
Første omgang endte målløst, men ikke sjansefattig. Både Kennedy, Terry McDermott, Dalglish og Graeme Souness var farlig frempå uten å klare å overliste Agustin i Madrid-målet. Også de hvitkledde hadde en sjanse med José Antonio Camacho, men skuddforsøket gikk utenfor mål.
I andre omgang var Camacho farlig frempå igjen, denne gangen tvang han Ray Clemence ut av Liverpool-målet, men Camachos skuddforsøk gikk over mål.
Etter 81 minutter kom endelig gjennombruddet. Et innkast fra Ray Kennedy gikk til Alan Kennedy, som løp inn i sekstenmeteren til Real Madrid, enkelt forbi forsvarerne og nesten ned til dødlinja til venstre for mål, og avsluttet kontant forbi Agustin med venstrefoten. Han løp mot den røde halvdelen av Parc des Princes, bak mål, som eksploderte i hemningsløs feiring.
– I et fryktelig øyeblikk trodde jeg jeg hadde bommet. Men så så jeg opp og så ballen gå i mål som en rakett. Jeg kan ikke beskrive den følelsen – jeg ville ikke stoppe å løpe, fortalte Kennedy senere.
De siste ti minuttene ble innholdsrike da Real Madrid måtte gå mer offensivt ut, noe som skapte rom for Liverpool, men det ble ikke flere mål. Liverpool vant sin tredje Europacup – den første engelske klubben som klarte det.
Generasjonsskifte
Alan Kennedy, som i seks uker hadde vært ute av spill på grunn av et brudd i håndleddet, ble Liverpools helt. Bare en uke tidligere hadde bandasjen blitt tatt av håndleddet, og Paisley var desperat etter å bruke han i finalen. Ikke rart – også i finalen i ligacupen mot West Ham tidligere samme sesong hadde han scoret det avgjørende målet, og han gjorde det igjen to år senere mot Manchester United og det avgjørende straffesparket mot Roma i 1984.
Liverpool hadde blitt kalt for «et lag med veteraner» før kampen, og selv om de viste at de “gamle” fortsatt hadde det som skulle til, sto de overfor et generasjonsskifte. Den sommeren forsvant Ray Clemence og Jimmy Case. Bruce Grobbelaar, Mark Lawrenson, Ian Rush, Ronnie Whelan og Craig Jonhston skulle bli spillere for fremtiden. Kennedy, som kom til Liverpool fra Newcastle i 1978, hadde fortsatt fem gode sesonger igjen på Merseyside.