KommentarEt skritt fram – hvor mange tilbake?

Ifølge spøkefugler har Gérard Houllier nå sagt at Liverpool har snudd den dårlige trenden så mange ganger at han selv er blitt svimmel.  Faktum er at sølvvinneren fra forrige sesong nå med ti ligakamper igjen å spille står i alvorlig fare for ikke å komme med blant de fire beste som skal representere England i Champions League til neste sesong.  I en sesong hvor man hadde sin beste start i Premier League noensinne er det intet annet enn en gedigen nedtur.  Riktignok gjenstår en finale i Worthington Cup, og vi henger fortsatt med i UEFA-Cupen, slik at det er ikke kommet helt ned til nivået under Souness hvor sesongen kunne være over i januar.  Målet til Liverpool FC er uansett å komme tilbake for å etablere seg som et topplag, sesong etter sesong.  Det er ensbetydende med at man må komme til Champions League også under år hvor det er kladdeføre.

Spillerstallen
Steven Gerrard, El-Hadji Diouf og Stephane Henchoz var ute mot Birmingham.  Det ville alltid ha svekket laget, men en burde uansett hatt sterk nok stall til at man fortsatt så fram mot en slik kamp uten altfor mye bekymring.  Dessverre er det ikke slik for øyeblikket.  Houllier har kvittet seg med erfarne spillere som McAllister, Redknapp, Barmby, Litmanen og Ziege.  Tidligere forsvant Fowler, mens Berger er skadet og Babbel har vært syk.   I tillegg lot Houllier være å kjøpe Nicolas Anelka når spilleren selv nærmest tryglet om å bli etter en bra låneperiode fra PSG.  Det er mulig manageren mener han har hentet inn spillere med potensiale, og som behøver tid til tilpasning, men faktum er at troppen nå virker svakere enn hva som har vært tilfellet de siste par sesongene.  Diouf gir bud om at han kan bli en bra flankespiller på Liverpool, Diao er en spiller for troppen mer enn for startoppstillingen etter vår mening, mens Cheyrou muligens kan greie å tilpasse seg engelsk fotball etter hvert.  For et sommerkjøp på til sammen £20M har det uansett gitt dårlig avkastning så langt, og bidratt til at Liverpool faktisk har sakket akterut i forhold til sine sterkeste konkurrenter.

Stabiliteten
Liverpool tok hjem tre cuptitler i 2000/01 ved å spille gjerrig fotball hvor man perfeksjonerte kunsten å ta en ledelse, og så utnytte og holde på denne for alt det var verdt.  Litt flaks hadde man underveis også, men det var likevel en grunnleggende tro på hva man holdt på med, og en tilsynelatende usvikelig moral innad i klubben.  I denne sesongen hadde man altså en rekordstart, og hva er det da som har gått så horribelt galt?  Hvis noen kan gi noen fullgod forklaring på det må de bli gjort over atskillige sider og ikke gjennom en rask kommentar.  Gérard Houllier må imidlertid ta sin del av skylden for at reisverket har vært av en slik forfatning at det må ha vært flere enn de tre små grisene som ble bekymret dersom ulven begynte å blåse på det.  Hvorfor ble Djimi Traore brukt så mye på venstrebacken?  Hvorfor brukte man halve sesongen på å skjønne at El-Hadji Diouf var mer effektiv ute på høyreflanken?  Hvor er det egentlig manageren har tenkt å bruke Bruno Cheyrou?  Det er først under de siste ukene at Houllier har begynt å bruke spillerne nesten helt konsekvent i sine beste posisjoner.  En kan forstå at det er vanskelig å gardere seg mot at Jerzy Dudek plutselig forvandles fra ligaens beste keeper til en kopi av David James, at Michael Owen har hatt to solide måltørker denne sesongen, at Steven Gerrard skal ha slitt med personlige problemer som gikk utover formen, og at også kapteinen Sami Hyypiä har vært under pari under mesteparten av fotballåret.  Slike ting skjer, men det er likevel problemer som burde vært bedre tacklet enn at man måtte oppleve den dårligste ligaperioden som klubben hadde hatt på nesten femti år.  Lag som Arsenal og Manchester United synes å ha en mye klarere førsteoppstilling, og samtidig erstattere som kan gli inn i de forskjellige rollene mer uproblematisk.

Fremtiden
Det er supportere som nå vil fjerne Gérard Houllier.  Det er forståelig, og hvis noen spurte oss om vi er totalt overbevist om at franskmannen er mannen som fortsatt kan greie å snu denne negative trenden til at Liverpool skal bli best igjen, så kan vi ikke det.  Samtidig føler vi oss stolte av å følge en klubb med litt andre verdier enn de fleste andre når det gjelder å tenke langsiktig og å gi manageren tillit.  Houllier har ikke hatt noen heldig hånd med laget de siste månedene, men det fraviker ikke det faktum at man under hans tre første år som sjef kunne se en stadig fremgang og oppbyggingen av en ung og talentfull tropp.  Nå har dette reisverket begynt å vakle, og det må gjøres drastiske tiltak for at ikke alt skal rase sammen igjen.  5-års planen som Gérard risset opp sammen med Rick Parry sommeren 1999 konkluderte med at man skal bygge opp et lag som hele tiden skulle kjempe i toppen.  Nå risikerer man å bli stående utenfor det gode selskap som kalles Champions League.  Det er alvorlig.  Samtidig fortjener Houllier en sjanse til å rette opp de feil som er gjort.  Han må få muligheten til å få ut det som ikke er godt nok til sommeren, og å hente inn den kvaliteten som mangler.  Hvor stort spillerom (les penger) han får i forhold til dette diskuteres det mye om, men man har nylig skrevet en ny og lukrativ avtale med Reebok, og det var ingen hemmelig at man først var en signatur fra å kjøpe Lee Bowyer, og siden la inn et solid bud på Damien Duff.  De pengene ligger der trolig ennå, selv om manglende kvalifisering til mesterligaen vil minske transferbudsjettet.  Da er man allerede kommet ut i en ond sirkel.  Gérard må ikke bare komme ut av den, han må komme på rett kjøl og ta flere skritt fremover.  Å bringe inn en ny mann vil gjøre at man må starte prosessen enda en gang, men Houllier er avhengig at han viser handlekraft og styrke framover.  Først og fremst med å redde mest mulig av denne sesongen, og siden å ta de riktige grepene i forhold til sitt spillermateriell til sommeren.  Det ene skrittet som ble tatt framover har man på Anfield måttet ta tilbake.  Minst.