En kontrastfylt uke

Redaksjonen i Liverpool.no har plukket fram sin største opptur, og nedtur, i 2015. I dag er turen kommet til Arve Vassbotten.

«Frelseren» var tilbake

Festfotball var det ikke, men at Liverpool likevel klarte å skrape sammen seiere mot både Stoke og Bournemouth, og holdt Arsenal til 0-0 borte, var etter alle solemerker en god start på sesongen for Liverpool.

Så kom kollapsen mot West Ham, så kom kollapsen mot Man Utd, og så kom uavgjort mot Bordeaux, uavgjort mot Norwich og en knepen straffeseier mot miniputten Carlisle på rekke og rad.

På Anfield lørdag 29. september, var det derfor langt fra noe selvsikkert publikum som skulle se Liverpool mot Aston Villa.

Det var likevel én ting som tente et håp blant supporterne. 

Brendan Rodgers hadde brukt Daniel Sturridges skader som en av unnskyldningene for at målene hadde uteblitt sesongen før. Nå var stjernespissen tilbake i Liverpools startoppstilling i sin andre seriekamp på rad.

Det tok  to minutter før Liverpool var i ledelsen. James Milner scoret omsider sitt første mål for Liverpool.

«Redningsmannen» Daniel Sturridge virket hakket mindre tent enn alle hadde håpet på. Han sto gjerne igjen 40 meter i offside da Villa angrep, for så å nå akkurat tilbake til midtsirkelen før neste angrep begynte.

«Gegenpressing» var nok et fremmedord for Sturridge den gangen.

Men så er det det med Sturridge da, at om han er usynlig i store deler av kampen, så huskes han aller mest for noen få berøringer. Slik var det også denne lørdagen.

En nådeløs volley, etterfulgt av brølet til et lettet Anfield.

Man hadde hørt i et halvt år at Sturridge skulle komme tilbake fra skadeavbrekket bedre enn noen gang. Det så man lite til i hans første kamp mot Norwich.

Ingen visste helt sikkert at han fortsatt kjente veien til nettmaskene, før han sto der og danset etter 59 minutter mot Aston Villa.

Etter at Villa reduserte, spilte Sturridge og Coutinho vegg, og Sturridge plasserte ballen nonsjalant i det lengste hjørnet. Dødelig effektiv tomålsscorer. Akkurat som før. Akkurat som alle hadde ventet på.  

Liverpool vant med det sin første Premier League-kamp siden 17. august!

Brendan Rodgers hadde fått sin frelser tilbake, i hvert fall øynet man et lite håp om det.

Brutal vending

På den andre siden av Stanley Park en uke seinere, skulle man få svaret på om sesongen virkelig hadde snudd for Brendan Rodgers.

Det var en type kamp som på TV kunne virke fartsfylt med alle sine actionkamera, men som fra tribunen på Goodison opplevdes tyngre.

Sturridge fant ikke nettmaskene, men det gjorde Ings, og det gjorde Lukaku. Uavgjort nok en gang - uavgjort for femte gang i sesongen.

Noen dager før var det blitt 1-1 mot Sion på Anfield, og manager og spillere kunne ikke unngå å høre buingen gjennom flomlyset på vei inn i garderoben.

På den blåkledde siden av Liverpool var det bare å innse at ting hadde ikke snudd etter Villa-kampen. Rodgers mannskap slapp fortsatt inn for enkle mål, og scoret for få selv.

På vei tilbake over Stanley Park etter kampen, må jeg være så ærlig å si at jeg tenkte at Rodgers hadde dukket unna nok en kule med poengdeling i derbyet. Det var en snikende følelse av at sesongen ville ligge i grus eller at et nytt pinlig tap måtte til, før nødvendige endringer ble gjort.

Så feil kan man ta.

Endringene kom raskere og mer brutalt enn noen kunne forutse. Ikke minst uventet raskt til å være en periode der seierne hadde vært få, men der man tross alt var ubeseiret i seks kamper.

Om kvelden søndag 4. oktober gikk «Super Sunday» på Sky i bakgrunnen, mens jeg desperat forsøkte å få igjen glidelåsen på kofferten før hjemreisen.

Jeg oppfattet ikke helt hva programlederen sa, før jeg så det stramme blikket til Jamie Carragher. Jeg skrudde opp lyden.

Klokka var 19.30, Brendan Rodgers hadde fått sparken fra Liverpool Football Club.

Uansett hvor enig man måtte være i at noe måtte gjøres, uansett hvor riktig eller feil det var på det tidspunktet, så er det alltid en nedtur når en manager må gå.

Da har man ikke lyktes med et prosjekt som det er brukt flere år, og flere hundre millioner pund, på å bygge opp, og man må starte på nytt. Man må på nytt ha en periode der man som supporter strengt tatt ikke skal forvente for mye.  

Fra hotellet kunne jeg se ut på kontorene til Liverpools hovedkvarter i Chapel Street.

Det var lyst i vinduene til langt på natt. Det var en tomhetsfølelse, men også spenning over hva som nå skulle skje. 

Nå er det heldigvis ikke bare lys i vinduene, men en helt annen glød over alt som skjer i Chapel Street og på Anfield.

Nedturen er snudd til optimisme med Jürgen Klopp. Men fortsatt venter jeg på at Daniel Sturridge igjen skal få muligheten til å skinne konstant, og ikke bare i små magiske øyeblikk. 

Redaksjonen i Liverpool.no skriver i jula hver sin kommentar om en opptur/nedtur fra det siste året. Les om Torbjørn Flatins opptur og nedtur her.