Konfirmasjonsgaven og kneskadene

Redaksjonen i Liverpool.no har plukket fram sin største opptur, og nedtur, i 2015. I dag er turen kommet til Einar Kvande.

I ekstase på Stamford Bridge

Det er lett å se seg blind på resultater og enkeltkamper når man ved slutten av 2015 skal oppsummere fotballårets opp- og nedturer. 4-1 over Manchester City på Etihad og 6-1 over Southampton på St Mary's var høydepunkter sett fra godstolen i stua, men inntrykkene og følelsene blir utvilsomt sterkere når du er tilstede selv. Derfor har jeg valgt 3-1 seieren over Chelsea på Stamford Bridge som min største opplevelse i fotballåret vi har lagt bak oss.

Drøye fem måneder tidligere spilte Liverpool 1-1 mot samme motstander på «brua». Samme dag som det skjedde fikk fire fotballgale kamerater Liverpool-tur i konfirmasjonsgave av sine respektive foreldre. Det skulle være en «dads and lads»-tur til høsten. Så snart terminlisten kom ble hjemmekampen mot Southampton peilet inn, med håp om en Europa League-match noen dager tidligere. Trekningsgudene sto oss bi, og hjemmekamp mot Rubin Kazan kom opp av hatten med torsdag 22.oktober som kampdato. Utreisedato ble dermed satt til onsdag 21.oktober for hele gjengen på åtte, som inkluderte en die hard Arsenal-far, to førstereisgutter og en førstereisfar.

Hjemreise var planlagt mandag 25.oktober, men undertegnede hadde en del feriedager til gode, og ved nærmere studering av terminlisten åpenbarte muligheten seg til å få med seg to ekstra kamper, og dermed hele fire Liverpool-kamper på halvannen uke. Vesle Carlisle fra League Two var de eneste som kunne forkludre denne sjefsplanen, som ville bli avsluttet med bortekampen mot Chelsea på Stamford Bridge på oktobers siste dag.

At det ble en del neglebiting under straffespark-konkurransen mot Carlisle er en underdrivelse, men etter 120 ulidelig spennende minutter pluss 10 straffespark kunne både far og sønn puste lettet ut. Alt lå til rette for en skikkelig «fotballferie».



Skjebnen ville det slik at de fire nykonfirmerte og deres fedre skulle få oppleve Jürgen Klopps to første hjemmekamper som Liverpool-manager. Heldigvis ble det ikke tap i noen av de to kampene, men dessverre ble det heller ikke seier. Etter 1-1 mot både Rubin Kazan og Southampton tok min sønn og jeg farvel med resten av reisefølget på Lime Street station en grå oktobermandag. De som satte kursen hjemover hadde hatt et strålende opphold i verdens beste by, men uten seier manglet nok likevel prikken over i-en. Den håpet jeg nå at min sønn kunne få i de to neste kampene. Akkurat der og da må jeg innrømme at jeg nok anså sjansene for akkurat det som best mot Bournemouth i ligacupen.

Og ja, det ble seier i ligacupen, mot Bournemouth. En seier som ble behørig feiret inne på The Park etter matchen. Etter de to uavgjortkampene hadde vi trasket rett «hjem» til byen etterpå. Poengdelinger innbyr liksom ikke til feiring på pub. Men denne kvelden på The Park ble uforglemmelig. Ikke nok med at vi gikk videre til kvartfinalen. Inne på puben steg stemningen til uante høyder etter hvert som Manchester United ble holdt til ekstraomganger av Championship-klubben Middlesbrough, og til slutt røk ut på straffespark-konkurranse. Dobbelt lykkrus med andre ord!

«Det skal bli vanskelig å toppe dette på Stamford Bridge på lørdag», tenkte jeg i mitt stille sinn da vi forlot The Park lykkelige og trøtte denne onsdagskvelden.

Fredag morgen satte vi oss på toget til London, junior og jeg. Vi hadde klart å få billetter til lokaloppgjøret i Championship mellom Brentford og Queens Park Rangers på Griffin Park samme kveld, og hadde et lite håp om å få et glimt av Sergi Canos i aksjon for Brentford. Men spanjolen ble dessverre sittende på benken gjennom hele kampen.

Vi hadde tatt inn på et Travelodge-hotell like ved Stamford Bridge, og lørdag morgen våknet vi til mye blått i gatene, tidlig avspark som det var. Vi stakk innom Subway for frokost, og trasket den snaue kilometeren det var å gå til «brua». Jeg hadde egentlig bange anelser foran denne kampen, og da Chelsea tok ledelsen etter bare fire minutters spill var jeg sikker på at løpet var kjørt allerede før kampen var kommet skikkelig i gang.

Oppturen ble desto større i det Coutinho utlignet på briljant vis like før pause, og da samme mann ga de røde gjestene ledelsen med bare et kvarter igjen å spille steg lydnivået betraktelig blant The Traveling Kop. Snaue ti minutter senere satte innbytter Benteke inn Liverpools tredje for dagen, og vi Liverpool-supporterne gikk fullstendig bananas på tribunen bak målet. Sluttminuttene ble en ren paradamarsj, hvor Liverpool-sangene ljomet ut over fasjonable London vest, mens de blåkledde på tribunene strømmet mot utgangene raskere enn du rakk å si "Luis Garcia".



Jeg sliter med å huske sist jeg ringside opplevde maken til stemning på en bortetribunene sammen med Liverpool-fansen, men tror jeg må tilbake til 3-0 seieren over Manchester United på Old Trafford i mars 2014.

Uansett var det stort å oppleve en slik seier sammen med den oppvoksende slekt, og konfirmasjonsgaven ble bedre enn jeg på forhånd hadde turt å håpe på! Etter en slik seier ble fem timers forsinkelse på Gatwick på grunn av tåke søndag kveld og natt egentlig ingen big deal! Vi var først hjemme på Nordmøre en time før konfirmanten egentlig skulle stå opp for å komme seg på skolen. Det ble en ekstra fridag ut av det for junior, for å sove ut gledesrusen, mens senior fornuftig nok fikk byttet fra dagvakt til kveldsvakt.

Karrieretruende kneskader

Stygge tap for Stoke, Crystal Palace og Watford til tross, kneskadene på Joe Gomez og Danny Ings med bare noen timers mellomrom i høst var for meg den største skuffelsen i 2015. Gomez startet Liverpool-karrieren over all forventning, og var i dytten da skaden oppstod under spill for England U21, mens Ings var i scoringsform og hadde akkurat debutert for det engelske A-landslaget.

Nå vil vi være svært heldige om vi ser duoen i aksjon igjen denne sesongen. Høyst sannsynlig gjør vi ikke det. I alle fall ikke Gomez.

Korsbåndskader er ikke til å spøke med, og har ødelagt mang en fotballkarriere. Nå er legevitenskapen kommet langt, men en kan aldri ta noe for gitt med skader som dette. Og at det kan ta lang tid å komme opp på det nivået en var på før skaden oppsto er både Lucas Leiva og Samed Yesil levende bevis på.

Nå er både Ings og Gomez målbevisste karer, men det er utrolig synd når slikt skjer med unge og lovende spillere. Karrieren blir nærmest satt på vent i et helt år, kanskje mer, og de vil måtte leve i mange måneder ennå med den gnagende usikkerheten og frykten for at de aldri blir den spilleren de var før skaden.

Jeg ønsker begge to lykke til i rehabiliteringen, og krysser alt jeg har for at duoen klarer å komme tilbake for fullt og leve opp til den lovende starten de hadde i helrødt. 

Redaksjonen i Liverpool.no skriver i jula hver sin kommentar om en opptur/nedtur fra det siste året.

Les om Torbjørn Flatins opptur og nedtur her. 

Les om Arve Vassbottens opptur og nedtur her.