I samarbeid med utgiver Cappelen Damm AS og KopShop presenterer vi her utdrag og medlemstilbud fra den norske oversettelsen av Steven Gerrards bok "Min Historie".

OLD TRAFFORD, 16.03.14 (3-0)

«Liverpool-supporterne gjorde seg klar til en siste innsats. Vi dro til Old Trafford, og de foldet ut et digert banner – FÅ OSS TIL Å DRØMME. Brendan visste også hvordan han skulle inspirere oss på sin egen måte. Etter som seiersrekken tok til å bli lenger, begynte han å lese opp et brev fra forskjellige spillers familier før hver kamp. Det var en enkel, personlig og veldig kraftig gest. Det ga mening at han, før vi gikk på banen mot Man United, den gamle fienden, leste høyt et brev fra mamma til meg for laget. Følelsene strømmet gjennom meg, og fikk meg til å kjenne meg sterkere og mer bestemt enn noensinne.

Supporterne våre visste også hvor mye det betydde for meg å slå United, og dermed sang de navnet mitt igjen og igjen, og sangen min runget over Old Trafford: Steve Gerrard, Gerrard / He’ll pass the ball forty yards / He’s big and he’s fucking hard / Steve Gerrard, Gerrard.

Mens de sang sangen om meg, i det 34. minuttet, sendte Sturridge ballen til Suárez, og Rafael handset inne i sekstenmeteren. Straffe til Liverpool.

Davis de Gea sto bom stille inne i United-målet mens jeg sto foran ham. Han er en stor keeper, og det var ikke noe hopping eller veiving med armene for å prøve å psyke meg ut. Han visste at der jeg sto med ansiktet mot Stretford End, ville det være tusenvis av United-fans som ville prøve å påvirke meg. De hadde ingen sjanse. Hodet mitt kunne like gjerne vært inne i en isblokk. Det var ikke mulig at jeg skulle bomme. De Gea kastet seg mot høyre, og jeg satte den til venstre. 1–0. Jeg gjorde et poeng av at jeg ikke feiret, som for å si til alle de røde djevlene at vi bare så vidt hadde begynt.

– ELSKET Å SLÅ UNITED

Tidlig i andre omgang ga dommeren, Mark Clattenburg, meg nok en sjanse fra straffemerket. Det var en riktig avgjørelse etter at Phil Jones slo til Joe Allen. De Gea gjettet riktig og kastet seg til venstre, men han kunne ikke holde ballen ute av buret allikevel. Den suste inn i nedre hjørne. 2–0.

Denne gangen feiret jeg, også med å skli på knærne. Jeg tok til og med en reprise på kysset i kamera fra 2009, da vi slo United 4–1. Supporterne, med Liverpool i sjela slik som meg, gikk bananas.

Sangen min startet opp igjen. Ekkoer fra den knusende seieren den gangen dukket opp igjen da Vidíc ble sendt av banen – akkurat som han var blitt da Torres terroriserte ham i 2009. Denne gangen var det Sturridge som gjorde Vidíc gal før han begikk feilen. Rødt kort, Vidíc. En tredje straffe. En gyllen sjanse for meg til å gjøre et hat trick på Old Trafford.

De Gea var sikker på at jeg kom til å gå til høyre igjen. Han kastet seg til høyre, men jeg slo mot venstre. Jeg traff stanga. Jeg ble kvalm. De Gea skrek mot meg, men jeg så vekk. Helvete!

Suárez ble fratatt et sent mål av de Gea, som hadde en nydelig redning, men vi skulle fortsatt besegle den overbevisende seieren. I det 84. minuttet spilte Sturridge opp til Suárez og 3–0. Suárez var i ekstase, og han så ikke ut til å bry seg om at feiringen hans endte med at hodet hans stakk ut mellom beina til Skrtel.

Midt i ekstasen tok jeg et steg tilbake. Jeg elsket å slå United, og jeg hadde ikke noe imot det da Wayne Rooney sa at det var den verste dagen han hadde hatt i Man U-trøya. Jeg hadde fått min andel av juling fra Manchester United. Jeg visste at Wayne kom til å overleve. Men jeg følte sympati for Moyes. Han er en bra mann, og jeg tror han er en god manager. Det hadde ikke noen betydning om du het David Moyes eller Pep Guardiola eller Louis van Gaal. Alle som hadde tatt den jobben etter Alex Ferguson, ville ha hatt det tøft.»

Kjøp boka via KopShop for kr 350,-
(alle som kjøper boka innen 31. mars er med i trekningen av en signert Steven Gerrard-drakt)

(saken fortsetter under bildet)

CRAVEN COTTAGE, 12.02.14 (3-2)

«Det kom noen nedturer og overraskelser, og vi ble hardt prøvet. Onsdagen etter reiste vi til London for å spille mot Fulham, og starten var en katastrofe. I det åttende minuttet scoret Touré et selvmål, der han snublet og så sparket ballen inn i vårt nett, noe som ville ha vært komisk om det ikke var så sørgelig, for både ham og oss. Noen minutter senere løp Touré uheldigvis rett inn i dommeren, Phil Dowd, og sendte ham i bakken. Jeg tenkte at vi neppe kom til å bli gitt noen straffer etter det.

Jeg fikk oss i gang igjen like etter pause. Aly Cissokho avbrøt et angrep fra Fulham, og ballen havnet hos meg i midtsirkelen. Jeg sto dypt, og hadde tid og rom til å løpe raskt frem og så slå en lang krum pasning med utsiden av høyrefoten gjennom et hull i de fire Fulham-forsvarerne. Den landet perfekt rett foran Sturridge. Han scoret med et presist skudd, via stanga, og begynte igjen å surfe. Det hadde vært en avslutning i verdensklasse.

Vi måtte komme bakfra igjen, og da det sto igjen 18 minutter, utlignet Coutinho til 2–2. Men det var ikke godt nok med uavgjort, og vi styrtet fremover. I de siste minuttene snudde ting for oss. Sturridge ble felt inne i sekstenmeteren. Straffe! Phil Dowd hadde tydeligvis tilgitt Kolo Touré.

Jeg kunne kjenne nervene mens jeg gikk frem mot merket. Ikke drit deg ut. Jeg ignorerte stemmen i hodet. Jeg la ballen forsiktig fra meg og snudde meg. Dersom jeg bommet, visste jeg at jeg ville ha ødelagt alt vi hadde bygd opp mot Arsenal. Ikke drit deg ut.

Jeg hadde hendene på hoftene mens jeg ventet på dommeren. Til sist så jeg bort på Dowd, som for å si: «Kom igjen kompis, kjør på …»

Dowd blåste i fløyta. Jeg tok et steg og bevegde meg raskt. Én, to, pang. Jeg traff reint, til høyre for andrekeeperen deres, David Stockdale. Han kastet seg riktig vei, men han hadde ingen sjanse.

Mål! 3–2. Jeg hadde vunnet kampen.

Jeg løp av gårde mot cornerflagget med den vanvittige gleden fotballspillere føler når vi scorer et seiersmål i siste liten og ikke vet helt hvordan vi skal uttrykke gleden og lettelsen. Så vi løper og skriker, som smågutter i gledesrus. Men denne gangen visste jeg plutselig hva jeg måtte gjøre. «Den må av», tenkte jeg. Jeg tok tak i trøya og dro den over hodet. Jeg hadde på meg en rød vest under og må ha sett ut som om jeg var tilbakestående av glede der jeg løp videre, med lagkameratene i en hale bak meg, mens jeg svingte skjorta over hodet som om jeg var en cowboy med en lasso en kald februarkveld i London.

Liverpool-supporterne sto i hjørnet på det fullstappede lille stadionet Craven Cottage. De hoppet og brølte, brølte og hoppet. Idet jeg nærmet meg dem, hoppet jeg høyt i lufta mens jeg fortsatt viftet med trøya som om det var et seierstrofé, før jeg ble overmannet av lagkameratene. Alle skrek i ansiktet på meg. Jeg kunne ikke høre hva de sa, men jeg skjønte hva de mente. Vi hadde gjort det. Vi hadde vunnet. Nå lå vi ett poeng bak Man City, tre bak Arsenal og bare fire bak Chelsea. Tolv kamper hadde vi på oss til å jakte på dem.

– Jeg skulle ønske det var sånn hvert år

Da han ble intervjuet etter kampen, sa Brendan Rodgers at jeg var «makeløs». Han kunne ha sagt «klin kokos» også. Det hadde vært en kamp med opp- og nedturer, mot et lag somkjempet mot nedrykk, og vi hadde vært nervøse. Vi hadde gjort feil, og vi kunne ha tapt. Men vi var ikke fornøyde med uavgjort. Vi gikk for seieren, og vi tok den. All lidenskapen, alle de ulike følelsene, alt sammen rant ut av meg der på slutten. Vi hadde tatt nok et steg mot drømmen.

På bussen tilbake til Liverpool samme kveld spilte vi «Alive» av Chase & Status høyt. Chris Morgan og jeg så på hverandre der «I feel so alive»-refrenget gikk igjen og igjen mens vi suste langs motorveien, vekk fra London og nordover. Chris hadde sparket alle ballene fra benken. Han så også utslitt ut. Men vi hadde følt oss så intenst levende hele kvelden. Det var over midnatt da jeg sa til Chris: «Jeg er også trøtt, kompis.»

«Ikke så rart», sa Chris med et smil.

«Ja», sa jeg, «men vet du hva? Jeg skulle ønske det var sånn hvert år. Jeg ville likt å være like engasjert hver eneste sesong.» Om du spilte på et av topp fire-lagene, var det sånn det føltes hvert år. Jeg følte et lite stikk av anger. Og det var ikke anger over at jeg hadde valgt å bli i Liverpool hele karrieren. Det var bare et ønske om at jeg kunne ha fått kjenne på dramaet og spenningen ved en kamp om tittelen litt oftere.»

Kjøp boka via KopShop for kr 350,-
(alle som kjøper boka innen 31. mars er med i trekningen av en signert Steven Gerrard-drakt)
--------------------

MIN HISTORIE

Forfatter: Steven Gerrard
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 464
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: My story
Oversatt av: Jørgensen, Ola Jostein
ISBN/EAN: 9788202509460
Pris: 399,–